Steinar Løding: Jernalderdrøm. Første bok: flukten til Ninive, 572 s., Gyldendal 1997.
Det finnes mange innganger til Jernalderdrøm. Hvilken port skal jeg velge? Hvilken dør er den beste til å føre deg inn i denne labyrintiske boken?
Jeg velger volden. Vold er Jernalderdrøms kjerne.
Volden kveiler seg omkring og i oss. Vi er dømt til å gjenta drapene, plyndringen, voldtektene, gang på gang på gang.
(..)og hun, den årtusengamle voldtattkvinnen, begynner å slite rive med krumme blodighhudskrapende krafsefingrer inn i og inni skjeden, for å dra måke sope vekk alt det athenskattiskariske soldatkukslimet ut bort vekk, mens flammene, mens heten, jeg vil dø! åhhh! barna mine! inntil blodet, inntil blodet, mens huset flammer, mens kjøttet brenner (side 85)
Orker du å lese mer? For det er mye mer, og de endeløse setningene kveiler seg rundt kvalmen i magen min så jeg ikke kan slippe unna men må lese det som jeg ikke orker, lese om krigen volden som alltid må gjentas, gjentas, gjentas.
Det finnes mange innganger til Jernalderdrøm.
Fortelling
Fortelling er Jernalderdrøms kjerne.
“Jeg som taster” er den ytterste fortelleren i fortellingsløken; han holder seg til fotnoter og hakeparanteser, et uvant sted for en forteller i en roman. Men det skjer mye i fotnotene. Tørre kildehenvisninger og historiske detaljer viker for erotikk og mysterier. Det er i fotnotene du finner plottet.
Denne ytterste fortelleren forteller om en annen forteller, eller ikke en forteller men en stirrer, en som ser det som finnes og det som kanskje ikke finnes, og vi ser gjennom hans øyne. Stirreren ser tropper, en jernaldersk flyktningehær som plyndrer og voldtar og dreper og voldtar og plyndrer og – og siden ser stirreren en underdaning engelsk 1800-talls assyriolog som graver i den samme jordhaugen som hæren plyndret, som hærer har plyndret utallige ganger. Under haugen ligger Ninive, hovedstad i oldtidens Assyria, kultsted for Isjtar, gudinne for krig og kjærlighet, hjemmet til krigere og til slutt graven til plyndrede voldtatte krigere og kvinner og barn; for Ninive, krigerhovedstaden, ble selv plyndret og lagt øde lenge før vår tid. Men i denne byen som har i seg hele historiens voldtekt og plyndring og drap og krig, finnes også det første kjente biblioteket, her finnes fortellinger. Og blant disse fragmenterte leirtavlestykkene skal assyriologen finne sannheten: han skal finne de manglende fragmentene i en fortelling om syndefloden eldre enn bibel som vil bekrefte kristendommens helhetlige tro.
Fragmenter
Fragmentene er Jernalderdrøms kjerne.
For det fins ingen kjerne, ingen helhet, ingen sannhet. Kun fragmenter og bruddstykker av fortellinger. Assyriologen kjemper med språket, både det han skriver selv og det han leser på leirtavlene; han vil finne eller skape helhet men han klarer det ikke, det er umulig.
Har vi ikke hørt dette før, da?
Kjedsomhet
Kjedsomheten er Jernalderdrøms kjerne.
Jeg lot meg suge inn av de første hundretalls sidene, trollbundet, fengslet av den evige setningen og de pirrende fotnotene. Så bar jeg over med noen titalls sider i håp om å komme til noe bedre. Men det som jeg håpte var bedre var for langt, for gjentagende og for forklarende. Postmodernismen er overtydelig og anmasende.
Men jeg kan ikke huske sist jeg skalv i en time etter å ha lest en tekst, som jeg gjorde da jeg leste om plyndringen av Mespila. Jernalderdrøm rommer så mye i seg, så mye vakkert og grusomt og fascinerende at jeg tilgir den dens kjedelige partier. Les de første hundre sidene, så ser du selv om du vil gå videre. Men de hundre kan få deg til å skjelve innerst inne i magen.
