Oslo Konserthus 17.2.2005 Haydn: Symfoni nr. 104, London, R. Strauss: Alpesymfonien , Oslo-filharmonien dir.: Andre Previn
For andre gang denne sesongen tok Andre Previn oss med på tindebestigning i de sørtyske alper. Hans grep om Alpesymfonien har vist seg å være så godt at det ble valgt ut til den foreståënde USA-turneen i stedet for Domestica-symfonien som var varslet i sesongprogrammet. Responsen han og orkesteret fikk i Wien i høst ved framførelsen av dette mektige symfoniske diktet gjorde at det ble et sikkert valgt. Det er også et verk orkesteret har vist seg å ha et godt grep om helt siden tiden med Mariss Jansons.
Vi husker hvordan vi etter konsertten i høst var nesten i ekstase over hva vi hadde opplevd. Det var også salen, det ble huiet og skreket som man aldri har opplevd i Oslo med den til daglig litt reserverte dirigenten. Så også i går. Applausen etter siste takt med nattens komme var dundrende og stor. Sjefsdirigenten måtte ut flere ganger for å motta applaus. Og så vi ikke et stort smil bre seg ut over hans ansikt?
Litt skikkelig fjell-luft måtte til. For den gamle mannen virket både sprekere og i bedre humør enn ved de siste gangene han var i Oslo. Ute var det også forfriskende minusgrader uten den harde blåsten rett fra nord som har plaget oss i noen dager. En fjelltur med Oslo-filharmoniener tydeligvis det som setter oss alle i godt humør!
Vi husker spesielt en bemerkning fra en av kritikerne etter Wien-konsertene i høst, hvordan Previn i sin rolige laid-back holdning hadde hatt alt under kontroll og ga tilhørerne den ene skjønne landskapsvisjonen etter den andre. Det samme kunne vi si etter i går. Han satt halvt sto lent inn mot den høye sittekrakken på podiet og administrerte det veldige klanglandskapet i tilsynelatende ro.
Det er også godt å få noen av mytene avkreftet. En av dem er at Richard Strauss fra sitt arbeidsværelse i nr. 42 i Garmisch-Partenkirchen satt med direkte utsyn til alpetoppene og Zugspitz og komponerte dette verket. Zugspitz kan uansett ikke sees så godt herfra men hekken og trærne må ha vokst betydelig på hundre år. For selv etter løvfall kan man i dag knapt se ut fra eiendommen.
Derfor godt å vite at dette verket har inspirasjon fra flere kilder, blant annet en sterk ungdomsopplevelse.
Konserten ble likesom i høst innledet med en Haydn-symfoni. Denne gang var det nr. 104, hans siste av London-symfoniene. Uansett hva det skyldes, bedre prøvetid eller langt mer smittende humør, lød denne symfonien mer sammensveiset enn den Haydn vi fikk høre i høst. Riktig beethoven’sk smell var det i tutti-partiene. Sistesatsen ble sittende til pausen var over og tindebestigningen var i gang.
