Luigi Nono: Al gran sole carico d’amore
Claudia Barainsky (Solo-Sopran/Tania/Louise Michel/Deola/Viernamesische Frauen), Maraile Lichdi (Tania/Louise Michel/Deola/Viernamesiske kvinner), Melinda Liebermann (Tania/Louise Michel/Deola/Viernamesiske kvinner), Stella Kleindienst (Tania/Louise Michel/Deola/Viernamesische Frauen), Lani Poulson (Die Mutter/Kontraalt-Solo), Roderic Keating (Thiers/Fabrikdirektor), Markus Marquardt (Pavel/Bismarck I), Peter Kajlinger (Solo-Bariton/Arbeider II/Fidel/Gramsci/Dimitrov), Urs Winter (Soldat), Helmut Holzapfel (Offizier/Denunbziant), Mark Munkittrick (Solo-Bass/Favre I/Arbeidter II/Fidel II/Dimitrov), Carsten Wittmoser (Solo-Bass/Favre I/Arbeidter II/Fidel II/Dimitrov), Stella Kleindienst (Haydee)
Tekster av Marx, Lenin, Che Guevara, Fidel Castro, Berthold Brecht, Tania Bunke, Rimbaud, Louise Michel, Cesare Pavese, Haydee Santamaria, Celia Sanchez, diverse opprop og revfolusjonssanger – redigert av Luigi Nono
Staatsorchester Stuttgart dir.: Lothar Zagrosek
Teldec 8573-81089-2
Opera uten handling med tekstutdrag av Lenin og Marx: kan dette ha interesse i det hele tatt? Blir det ikke som en kavalkade for 68-ere som kan nyte sin prop-agit opera i ro og fred? Har slikt kunstnerisk kraft i det hele tatt?
CD-innspillingen av Luigi Nonos Al gran sole carico d’amore – I det klare solskinn med kjærlighet – bygger på Stuttgart-operaens oppsetning av Luigi Nonos sceneverk som ble oppført i 1998 og senest i mai i år. Det er drøytt å kalle dette for opera, men rettere kan vi kalle det et slags ‘bevissthets-teater’, eller som komponisten selv kaller det, ‘azione scenica’, ‘sceneaktivitet’.
Men oppsetningen har form av opera, selv om historien uteblir. I stedet har komponisten fylt på med sitater fra Marx, Lenin og andre, ispedd brokker fra manifest og utdrag fra Internasjonalen og Bandieroa Rossa, Berthold Brecht heller ikke utelatt.
Hva er da hensikten med dette, ikke alle tilhører 68-generasjonen?
Luigi Nono (1924 – 1990) var Italias ledende samtidskomponist og nevnes i første rekke i generasjonen Boulez-Stockhausen. Sceneverket ble skrevet i årene 1972 – 74. Han tillot ikke betegnelsen ‘opera’ for dette verket. Noen dramatisk ensartet historie forteller det ikke, men man må være temmelig blind eller historieløs for ikke å ta til seg alle de historiene som dette sceneprosjektet omfatter, fra Paris-kommunen til Vietnamkrigen. Sosial bevissthetsteater med musikkfølge er den korrekte betegnelsen.
Det må tydeligvis ligge nok dramatisk kraft i dette materialet til at Tyskland mest suksessrike operascene de siste årene fører opp dette verket i flere sesonger. Nå foreligger en CD-innspilling av det med basis i sceneproduksjonen i Stuttgart. Vi forstår intensjonen: når en sceneoppsetning som denne tydeligvis har slik gjennomslagskraft på en større operascene i Tyskland, må det rettferdiggjøre en CD-utgivelse.
Noen opera i tradisjonell forstand er det ikke. Man kan ikke sette seg ned og lytte som som det var en La Traviata eller Don Giovanni. Tekstbrokkene er et sammensurium på forskjellige språk, italiensk i første rekke.
Derfor er også helhetsresultatet deretter. For å føre det videre, hva så? Til hva? Som en demonstrasjon av Nonos kompositoriske evner? Neppe.
For å gi bevissthet? Kanskje.
Vi nøyer oss med å notere CD-utgivelsen så langt. Og at oppsetningen i Stuttgart tydeligvis har suksess. Til lykke med den.
