Et av de store målene Stenhammar hadde med sin musikk var å skape en nordisk klang. Ikke Sibelius’ hvite svaner, Griegs kuraut eller Carl Nielsens gemyttlighet. Men noe helt særegent, noe med det ’nordiske’ – hva nå enn det var – tydelig inne i seg. Hvorvidt han lyktes gir ikke denne symfonien noe svar på. Men dette er det verket han holdt høyest av alt det han skapte og vi fortrylles umiddelbart av de klokkeklare fanfarene, de høyreiste tutti’ene og – klangen. Den er tross alt særegen, heller ikke ‘svensk’ for den saks skyld, i den grad man kan kalle noe svensk i denne sammenheng.
Oslo Konserthus 4.1.2018 Wolfgang Amadeus Mozart: Sinfonia Concertante, Wilhelm Stenhammar: Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, Herbert Blomstedt – dirigent, Elise Båtnes – fiolin, Catherine Bullock – bratsj
Symfonien er fra 1915 og er klart påvirket av Bruckner.
Evigunge Blomstedt (90) er på plass i Oslo Konserthus i spissen for sitt gamle orkester. Denne gang med Mozarts elskelige Sinfonia Concertante med to av orkesterets ledende som solister, fiolinisten Elise Båtnes og bratsjisten Catherine Bullock.
Det stemmer alltid til nytelse når vi hører Mozarts elskverdige musikk. Denne gang framført av to av orkesteret egne, stemmeførerne på (vanligvis) høyre og venstre side, fiolinisten Elise Båtnes og bratsjister Catherine Bullock. Mozart var selv utøver på bratsj og hadde bratsj som sitt annetinstrument etter klaveret, noe som sterkt framgår i denne konserten.
Det er nydelig musikk i det mest elskverdige hjørnet. Kan klassisk musikk være i stand til å skape noe mer stemningsskapende enn dette? Dette er musikk som tar deg ved hjerterota og setter deg i en sinnsstemning av ro og velbehag. Samt godt humør. Det melankolske draget i annensatsen kan kanskje føres tilbake til den omstendighet at Mozart skrev denne konserten mens hans mor lå for døden.
Det virkelig store ved denne konserten var den dramatiske og høyreiste symfonien til Stenhammar, et verk som ufortjent har blitt liggende i skyggen av andre store nordiske symfonikere som Sibelius og Carl Nielsen.
Men såvisst har også Sverige en musikalsk arv utover Berwald og Alfvén! Symfonien er preget av den tids senromantiske ånd, Bruckner i særdeleshet. Denne symfonien er i etterkant blitt høyt skattet i nabolandet og sannelig burde også vi nordmenn begynne å innse at verden består av mer enn Johan Svendsen!
Stenhammar er kanskje mest kjent for at han i en årrekke ledet Gøteborg Symfoniker, Sveriges fremste.
Herbert Blomstedt rundet de nitti tidlligere i år. Man kan knapt tro det når man opplever denne levende og aktive personen på podiet. I et tidligere årtusen var han sjefsdirigent for nettopp Oslo-filharmonien og vi var av dem som husker ham fra den gangen i Universitetets Aula. Gjennom årene har han blandt annet ledet symfoniorkesteret i San Francisco – hvor han gjorde gjeldende standardsinnspillinger av Carl Nielsens symfonier – og Leipzig (Gewandhausorchester som spilte en viktig rolle i frihetsbevegelsen i Tyskland i 1989) og han har vært en årviss gjest her i Oslo.
Det er bare å ta av seg hatten for svensk-amerikaneren!
