Geir Hasle: Slaget om Nordjøen, Vega forlag 2011 242 s.
Slaget i Nordjøen 31.5. – 1.6. 1916 – på tysk Skagerak-slaget, i andre sammenhenger kalt Jylland-slaget – er det største sjøslaget historien til nå har sett. Over 250 krigsskip med gedigen beskytning deltok på tysk og engelsk side og over 8500 satte livet til. Da den tyske Hochseeflotte og engelske Royal Navy braket sammen klirret vindusrutene fra Jæren til Jylland. Lik fløt i land i hopetall både i Norge og Danmark såvel langs svenskekysten i sommeren som kom.
Dette var første gang den engelske flåten ble utfordret i stor målestokk etter den spanske armada forsøkte å knekke den i 1588 og etter slaget ved Trafalgar i 1805. Det var også første gangen at skip pansret med stål tørnet sammen med moderne skyts i stort omfang.
Tyskerne hadde bygget opp sin flåte til å bli neststørst i verden, men den sto ennå langt tilbake for den britiske i omfang. Derimot viste slaget at tyskerne var langt flinkere enn engelskmennene til å utnytte skipene og skytset. Deres pansring var bedre og skytset mer presist. De viste også taktiske egenskaper som flere ganger lurte hovmodige og konservative briter.
Tyskerne var i en fortvilet situasjon i verdenskrigens tredje år. Sulten herjet og den britiske flåten holdt Tyskland innelukket i en effektiv blokade. I et forsøk på å bryte denne våget den nye tyske flåten seg ut i Nordsjøen og søkte en konfrontasjon med den mektige britiske flåten.
Faktisk fikk også engelskmannene hard juling. Dere tapstall var tre ganger så store som tyskernes og flere av deres store skip ble overraskende senket. Men den britiske flåten var for stor til at tyskerne våget å bli i Nordsjøen og elegant fikk de lurt seg unna de britiske slagsskipene og vendte hjem til Tyskland. Her ble slaget hyllet som tysk seier, noe det var i materiell forstand men ikke strategisk. Britene holdt fortsatt makten over havene og Tyskland innelukket i blokade. Samtidig la ikke britene skjul på at de var sterkt misfornøyd med at de ikke maktet å utradere den tyske flåten en gang for alle.
Denne boka er en dokumentarisk framstilling av dette slaget. Særlig godt likte vi at artikkelforfatteren bringer til torgs mange faktiske opplysninger. Men boka er noe uryddig. Det er lagt altfor liten vekt på selve slaget mot at vi i stedet får lange haranger om alle likene som fløt i land i de tre nordiske landene. Særlig er det kjedelig å lese norske prestetaler mens vi føler oss snytt over beskrivelsen og analysen av selve slaget. Vi savnet også en grafisk framstilling og et nøyere kart over slaget og skipenes bevegelser.
Faktisk faller denne boka i to deler: en om selve slaget og en annen om norske gravplasser og hva norske fiskere fikk i garnet sommeren 1916. Jeg synes at forlaget her burde ha sett at det er stoff nok til to bøker og at alle vi som er mer interessert i selve slaget burde være spart for Hvaler-prestens og andre geistliges søvnige taler eller spekulasjoner om makrellens spisevaner.
Men med disse innvendingene er det å si at dette er en god oversikt over det store slaget og hvilken innvirkning det hadde på Norge, et slag som ikke hadde noen vinnere, bare tapere.
