Norsk operafest – Norsk operakunst gjennom 200 år
Utdrag av verk av Kunzen, Thrane, Schjelderup, Haarklou, Ole Olsen, Elling, Sinding, Eggen, Tveitt, Fliflet Bræin, Bibalo, Thommessen, Søderlind
Den Norske Operas solister, kor og orkester
dir.: Heinz Fricke, Den Norske Opera 23.5.1998
Når Den Norske Opera skulle tromme sammen til fest for å presentere hva som har skjedd i den norske operaverdenen gjennom to hundre år, var det å forvente at noen fler enn statsminister Bondevik og en håndfull entuasister hadde funnet veien. Men slik fikk vi demonstrert vår operafattigdom nok en gang. Mens det fra scenen åpenbarte seg den ene musikalske perlen etter den andre, fikk vi se vårt operalivs store problem gjennom to hundre år: mangelen på publikum.
Selv om de som på alle vis burde ha godt av denne kvelden, Folketeaterbygningens femte og tilligende etasjer, var der jo heller ikke. Men for Jagland & co. var det ikke byutviklingsperspektiv og innslag om kjøpesentre over aftenens program, og da blir opera som sagt uinteressant for ledende AP-politikere.
For det er tydeligvis ikke mangel på entusiasme og kvalitet som har preget vår operahistorie. Til kveldens konsert forelå et velskrevet program som dokumenterte operakunsten historie i Norge på en svært fyldestgjørende måte. Her var det foretatt et grundig arbeid. Selvfølgelig kan ikke alt komme med. Vi savnet dokumentasjonen av Glucks gjestespill i Oslo på 1780-tallet, og hvilken betydning dette har hatt. Likeledes den plass lokale operaoppsetninger har i dag land og strand rundt. Man kunne også kanskje også påpekt at noe betydning har operavirksomheten i Opera Comique (der hvor Filmavisen senere holdt til) eller Nationaltheatret hatt for storstjerner som eksempelvis Kirsten Flagstad. At en Wagner-forestilling på Nationaltheatret ble innledningen til den internasjonale karrieren for dette århundrets største dramatiske sopran, er jo en godbit som ikke burde være gjemt unna ved en slik anledning.
Det som var denne konsertens styrke var at den dokumenterte hvilken enorm rikdom det finnes i vår nasjonale operalitteratur. Bare i det som kan kalles vår ‘første gullalder’ (årene 1890-1915) ble det skrevet opp i mot 30 operaer av norske komponister. Flere av dem ble oppført i Tyskland og andre steder, og for noens del var komponistene også navn i samtiden, som Sinding og Schjelderup.
Men de fleste av disse operaene forble uoppført. Også av Gerhard Schjelderup, som vi uten blygsel her og nå tør å utrope til vår fremste operakomponist fra den ‘første’ gullalder. Han fikk noen av sine operaer framført i Munchen og Dresden men har likevel etterlatt seg mange uoppførte verk. Det var dette som fikk Edv. Grieg til å slå fast: ‘Vi ejer uoppførte Operaer av stor værd’.
Det var derfor naturlig at utdrag fra Schjelderups første opera Austanfyre Sol og Vestanfyre Måne – heller aldri oppført i sin helhet – innledet kveldens konsert. Her fikk vi demonstrert musikkdramatikk fra en komponist som tydeligvis kunne sitt håndtverk. Tydelig Wagner-innfluert, som mesteparten av norsk musikkdramatikk fra denne perioden, bølget det fram i store linjer. Vakker musikk, og såvidt vi kan bedømme, tilløp til stor musikkdramatikk.
Ikke alt fra samme periode av det som ble framført i går hadde de schjelderup’ske kvaliteter over seg. Men vi merket oss Laylas bønn av Ole Olsen og Rodions arie fra Kosakkene av Catharinus Elling. Men som programmet understreket, det finnes mange norske operaer fra denne perioden. De fleste wagnerske i musikkspråk og bruk av en stor orkesterpalett. En betydningsfull komponist som eksempelvis Hjalmar Borgstrøm var ikke representert på gårsdagens konsert.
Når vi har fått smakebiter av slike skatter – som kan vise seg å være gjemte edelstener – blir dette pirrende: vi må ha mer! Vi må virkelig få anledning til å høre og se disse verkene. Aldri har behovet for en norsk Gergiev vært større enn nå. Eller hvorfor ikke ta tyren ved hornene nå som hans ensemble ved Kirov-teateret snart må ha endevendt det som er av skjulte russisk operaskatter: foreta et aldri så lite kunstnerisk hint om hva som gjemmer seg på den andre siden av Østersjøen? Tematisk går jo flere av de norske operaene fra denne perioden inn på ‘russisk grunn’, for å si det slik.
I denne avdelingen kunne vi savne Griegs tre sceners fragment av Olav Trygvason. Selv om det er en ikke fullført opera, er det likevel den operamusikken fra norsk hånd som er mest framført og kjent.
En pussighet som tysk-danske Kunzens musikk til syngespillet Dragedukken (1793) var åpenbart tatt med fordi teksten var skrevet av Falsen og fordi den ble framført med stor suksess i Oslo og andre norske byer på begynnelsen av 1800-tallet. Mer av verdi var Ågots fjeldsang fra Fjeldeventyret av Thrane, åpenbart fordi den versjonen som Ragnhild Heiland Sørensen framførte i går var den utvidete koloratur-utgaven som Jenny Lind forbløffet konsertpublikummet med i forrige århundre.
Konsertens annen avdeling var ikke heldig i presentasjonen av musikken til Arne Eggens Olav Liljekrans. Denne operaen har tålt mange framføringer på norske scener og inneholder musikk som faktisk er ganske kjent. Derfor ble det litt av en skuffelse å høre en heller noe uinteressant duett fra slutten av første akt.
Vi kan med rette snakke om to gullaldre i norsk operakunst. Den ‘andre’ er vi i ferd med å gå inn i nå. Vi kan si den startet med Geirr Tveitts Jeppe og Fliflet Bræins Anne Pedersdotter, begge betydelige musikkdramatiske verk som har måttet se uttallige oppføringer gjennom flere sesonger. Bibalos Macbeth er en naturlig fortsettelse og utdrag fra ikke framførte verk av Olav Anton Thommessen og Ragnar Søderlind viser at det gror godt blant norske samtidskomponister. Men hvor var de seneste års store suksess, Gisle Kverndokks Georgs magiske medisin? Kanskje forståelig mht. til kveldens program fordi musikkspråket her ikke er dramatisk eller av det store formatet. Men den peker på nettopp det som er i ferd med å skje blant norske komponister: orienteringen i retning av å løse opp operaens former og skrive musikkdramatikk ut fra andre forutsetninger og til et annet publikum enn det tradisjonelle. Her kan vi også nevnes Håkon Berges romfartsopera Gagarin som eksempel med sin store bruk av dokumentarisk lyd, et verk med sonisk appell framfor det visuelle.
Her er vi i ferd med å bevege oss over i former som sprenger den tradisjonelle oppfatningen av opera. Kanskje tiden også etterhvert er inne for å få samlet det norske operapublikum i Jotunheimen og for Forsvaret til å låne ut noen jetjagere så vi får framført John Persons Under Kors og Krone?
På neste seongs program står norsk førstegangsframførelse av Bibalos Glassmenasjeriet og Oslo-premiere for Udbyes opera Fredkulla, sannsynligvis den første opera i fullt format skrevet i Norge. La oss på ekte gerghiev’sk vis dukke ned i de skjulte norske operaskatter og oppføre minst to norske verk i sesongen? Dette vil vi ha mere av!
Hele operaens ensemble av solister var samlet på scenen i går. Størst inntrykk gjorde utvilsomt Torill Eriksen i Lady Macbeths monolog fra Bibalos mesterverk.
Heinz Fricke ledet kor og orkester med stor entusiasme. I første avdeling styrte han de wagnersk påvirkete klangmasser med sikker og erfaren hånd, noe han har erfaring med (nylig ledet han framførelsen av Partsifal i Roma og Royal Albert Hall med Placido Domingo).
Som sagt, disse smakebitene pirret oss. Mere! Mere!
I mellomtiden bør NRK som gjorde opptak og Den Norske Opera bruke denne konserten til å drive propaganda for operasaken: saml disse kuttene på CD, eventuelt med tillegg av flere samtidsoperaer eventuelt Olav Trygvasson. Bedre reklame for norsk operakunst er det ikke mulig å gjøre.
