Norsk rapsodi. Musikk av Johan Halvorsen, Johan Svendsen, Edvard Grieg, Geirr Tveitt, Harald Sæverud, Fliflet Bræin, Eivind Groven, Bjarne Brustad og Johannes Hanssen
Stavanger Symfoniorkester dir.: Eivin Aadland BIS CD 1367
Det myldrer av CD’er som denne nå om dagen, populærmusikk med stø kurs for juletrefoten. Heldigvis, musikk med mening og forståelse. Og dyktig utført.
For dette er den tredje av akkurat dette slaget. Fra før har vi opplevd Gøteborg Symfoniker med en dobbelt-CD med nordisk musikk, Naxos med en islandsk dobbelt-CD med norske klassikere og nå Stavanger Symfoniorkester med tilsvarende. Nesten identisk med Naxos-utgaven hva angår utvalget, bare innskrenket til én CD. Og for de som setter pris på vårt strålende raskt oppoverklatrende orkester på den internasjonale arenaen, er kanskje dette CD’en. Men for å være ærlig, jeg vil si det er dødt løp mellom Stavanger og Island når det gjelder disse to utgivelsene.
For i særklasse står fremdeles Gøteborg Symfoniker, Sveriges fremste orkester og et som både klangmessig og musikalsk befinner seg på samme nivå (kanskje over?) som Oslo-filharmonien, det vil si et stykke foran de ivrige musikantene fra Stavanger og Reykjavik.
For her er det herlig forvirring. Norsk, nordisk, svensk og islandsk i salig blanding på disse tre utgivelsene. Den eneste som skiller seg ut er Neeme Järvi som dirigent, han er jo balter. Men de to andre har henholdsvis Bjarte Engeseth og Eivin Aadland som dirigenter. For å holde på det nordiske: Stavanger Symfoniorkesters CD er gitt ut på et svensk platemerke, det svenske orkesteret er gitt ut på tyske Deutsche Grammophon mens det islandske på Hong Kong-baserte Naxos. Sånn sett kan man si at denne CD’en er den mest ‘norske’ eller ‘nordiske’, men islendingene er jo også på sett og vis en slags vestlendinger.
Men dette er godt nok. Det holder i massevis. Der islendingene kanskje synes å trå litt ustødig på kanskje ukjente stier, kan stavangerne sin Geirr Tveitt og Harald Sæverud. Men se om de ikke må finne seg i at den uvørne friskheten og ubeskjedne gåpågleden befinner seg bedre vel i Reykjavik for tiden! Kanskje man skulle forsøke litt Svartadaudir i Stavanger i stedet for long drinks eller begynner Stavanger Symfoniorkester i sin Statoil-sponsete tilværelse å bli vel blaserte?
Nei, ikke når det gjelder det kruttsterke hardingøllet til Geirr Tveitt. Her er det framleis tæl i mosan. Men vi kan spare oss for Griegs svisker nok en gang, selv om de knapt er til å unngå i et slikt prosjekt.
Her får vi dokumentert det lille vi kan si er norske ‘klassikere’ nok en gang, og CD’en åpner også med ‘ønskekonserten’, Bojarenes inntogsmarsj, Johan Halvorsen lille geniperle. Men som sagt, det som ga meg mest var deres Geirr Tveitt og Kjempeviseslåtten. Og vi får den rette Johan Halvorsen, som de av en eller annen uforståelig grunn glemte vekk på Naxos, nemlig Fanitullenmed ordentlig hardingfele.
