Solomia Karoli: Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov? Marxist Forlag 2014 132 sider.
“I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal et barn som tilhører en slik minoritet ikke fratas retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur eller bruke sitt eget språk.”
Fra FNs Konvensjon om barns rettigheter, § 30.
Den norskfødte sigøynergruppen har vært anerkjent som etnisk minoritet fra 1997. Hvorledes har så sigøynerbarnas rettigheter ifølge Barnekonvensjonen vært ivaretatt i disse snart atten årene? Og hvordan har sigøynerne blitt satt i stand til å forstå det norske storsamfunnet, dets koder, dets forventninger? Og, fremfor alt, hvorledes har det norske storsamfunnet bistått sigøynerne, store som små, i å få sine rettigheter som norske borgere ivaretatt?
Forfatteren erklærer i forordet: “Denne boka er en rapport fra virkeligheten, et smerteskrik og en anklage. Den er tilegnet den generasjon av barn og unge blant sigøynerne som vokser opp i Norge nå, i 2014.” Videre uttrykker hun et håp om at boken skal være et bidrag i sigøynernes kamp og fortsetter: “Det er en kamp for menneskerettigheter, rettssikkerhet, personvern, likeverd, rettferdighet og demokrati i Norge.”
Karolis bok er full av veldokumenterte tilfeller av brudd på Barnekonvensjonen – og andre internasjonale avtaler Norge har forpliktet seg i forhold til – samt norsk lov. Boken har fått økonomisk støtte – og meget oppmuntrende ord – fra Fritt Ord. Boken er først og fremst ærlig. Karoli skjønnmaler ikke de norske sigøynernes liv og levnet. Men hun analyserer grunnene til at det ofte bærer så galt av sted. Hun forsøker å tilbakevise storsamfunnets selvfornøyde myteskaping. Hun anser barnevernets inngripen som ønskelig og riktig i mange tilfeller, i en del tilfeller også tvingende nødvendig. Men hun analyserer måten det blir gjort på, hun graver i grunnene til at sigøynerbarn ofte behandles annerledes av norske myndigheter enn etnisk norske barn. Hun skiller klint og hvete når hun ser på – og dokumenterer med groteske eksempler – forholdet mellom omsorgsovertagelse og ansvarsfraskrivelse.
Pr i dag skal 60 sigøynerbarn være tatt hånd om av barnevernet og anbrakt i beredskapshjem, fosterhjem, ulike institusjoner. Det tilsvarer nærmere 40 prosent, muligens mer, – tallene er ikke skråsikre – av det totale antall barn med sigøynerbakgrunn. Barnevernet bekrefter ifølge reportasje med førstesideoppslag i Klassekampen 10. november at tiltakene øker, og at denne tendensen er bevisst fra norske myndigheters side. For hvert sigøynerbarn som settes i beredskaps, eller fosterhjem, enn si i en institusjon, tar den lille gruppen norske sigøynere enda et skritt videre mot utryddelse, i den forstand at de nye generasjonene ikke blir i stand til å bære den språklige, kulturelle og levesettmessige arven videre og overføre den til nye generasjoner. Etnisk rensing?
Mange er de hjerteskjærende historiene om politi og barnevern som står klare til å ta de nyfødte barna fra foreldrene ved utskrivelse fra fødeklinikken. Hjelpetiltak? Nei, omsorgsovertagelse – omsorgsFRAtagelse! Mange av barna er blitt “borte”, foreldrene har aldri underskrevet på adopsjonspapirer – eller andre papirer for den saks skyld. Der mødrene – for det er stort sett mødrene! – har besøksrett, skjer det ofte under tilsyn, det dreier seg om to – tre – fire – fem ganger pr år!. Mange er også de tilfellene der mødrene og barna er blitt nektet å snakke sitt eget språk sammen.
Solomia selv forteller at hun byttet navn tre ganger i oppveksten. I et av fosterhjemmene het hun Lise og ble opplært til å skamme seg over at hun var sigøyner. Hva med hennes egen identitetsbygging? Hva med “barnets beste”?
Om Solomia kunne det ha vært skrevet en hel avhandling. Om henne som ble kalt “Norges mest mishandlede barn”. Om et menneske med en utrolig overlevelsesevne – og om de gode hjelperne hun tross alt hadde. Men det er beskrevet til fulle i “Sigøynerkongens datter” (Aschehoug, 2007). Og det er IKKE egen skjebne Solomia tar opp i denne boken. Det er skjebnen til de få sigøynerbarna som finnes i den norske sigøynergruppen hun er opptatt av.
Norske myndigheters behandling av sigøynerne er så full av lovbrudd og uhyrligheter at man nesten vegrer seg for å tro det er sant. Norge? Verdens beste land å bo i? Nei, dessverre, ikke for alle grupper! Sigøynerne er antageligvis den mest utsatte gruppen. Som bakgrunn er det nok å nevne at det var norske myndigheter som sørget for at norske sigøynere – med norsk statsborgerskap og norsk pass – ble sendt til utryddelsesleirene i nazi-Tyskland. De var på vei hjem til Norge da forholdene ble faretruende i Mellom-Europa på midten av av 30-tallet. Norske myndigheter, ved regjeringen Mowinckel, ba i 1934 dansk politi stoppe dem på den dansk-tyske grensen, idet de ikke ville slippe inn i Norge. Men hvem har vel hørt om – enn si brydd seg om – SIGØYNERNES Holocaust?
Historien til de norske sigøynerne etter andre verdenskrig er full av opprørende, dypt diskriminerende behandling. De offisielle organer som ble nedsatt for å utrede sigøyner-spørsmålet (les: sigøyner-PROBLEMET), har det til felles at sigøynerne selv ikke ble spurt, enn si fikk noen representasjon. Den norske gruppen av et folkeferd som – mot alle odds – har klart å overleve under de mest utrolige forhold helt siden de ble drevet ut av India for århundrer siden, skulle altså ikke være kvalifisert til å bedømme sin egen livssituasjon, ha noen mening om sin egen fremtid! I Norge. I andre halvdel av det 20. århundre! Barna ble kasteballer. Snart skulle de gå på “sigøynerskole”, så i egne “sigøynerklasser”, så skulle de “integreres” – for så å bli segregert. Igjen. Men forstå de norske kodene og oppføre seg som nordmenn skulle de! Hvor mange brudd på de norske sigøynernes elementære rettigheter norske myndigheter har stått for, vites ikke. Og godt er vel det. For storsamfunnets nattesøvn…
Behandlingen har båret preg av en usalig blanding av utestengelse, “integrering”, grovkornet assimileringspolitikk, manglende respekt – forakt! – for sigøynernes kultur, levesett, kunst, språk, og fremfor alt UTESTENGING, blandet med krav de er forholdt alle muligheter til å fatte, enn si etterleve. Resultatet er utstrakt funksjonell analfabetisme, utenforskap, feider, mye kriminalitet.
En varm takk til Solomia Karoli for pågangsmot og styrke til å ta opp dette alvorlige problemet! En oppfordring: Stå på! Et ønske fra alle oss som IKKE biter på alle de lettvinte mytene som florerer om sigøynerne som gruppe: Måtte vedkommende norske myndigheter ta seg bryet med å lese boken og ta selvkritikk! Til alle andre: Les og lær!
