Enes Topalovic: Bankingen fra graven, noveller, Commentum forlag 2011, 206 s.
Utgangspunktet gjorde meg nysgjerring: en person født og vokst opp i Bosnia, nå bosatt som morsmålslærer i Bergen, utgir en novellesamling på norsk. Innholdet farges sterkt av hans hjemlands myter og fortellinger og ikke minst tragedie. Krigen på Balkan med kanskje stridighetene i Bosnia på 90-tallet som de hardeste står ennå som blodige påminnelser om at vår sivilisasjon ikke har kommet vesentlig mye lenger i lærdommene etter siste verdenskrig. Sterkest i minnet står uhyrligheter – som massakren i Srbrenica i 1995.
Forfatteren har da også valgt et navn som assosierer sterkt i retning av dette. Minnene fra krigen er som ubehagelige sår, som en banking, som en vond geist som alltid påminner om det som har skjedd.
Men disse novellene griper fatt i et større lerrett enn bare dette. Det er folkelivet, hendelsene i hverdagslivet og mytene som forfatteren griper fatt i. Derfor blir det besnærende å lese disse ofte korte stubbene. De forteller gjerne om tiden under tyrkerne som under Titos tid før de ender opp med nåtiden, som flyktning i et annet land, selv om det meste farges av krigens redsler. På slutten maler han også sine tanker i form av en fabel.
Først og fremst fotellinger om krigens redsler, men også om et folk og et land med en historie som til nå har stått oss fjernt.