Jouni Kaipanen: Symfoni nr. 3, Fagottkonsert*, Tampere Philharmonic dir.: Hannu Lintu, Otto Virtanen – fagott*, Ondine ODE 1089-2
Vi må ærlig talt innrømme at vi i mange år har vært nyfikne på nye komponister fra Finland. Dette landet som har gitt oss en Sibelius, og de siste tiårene presentert verdensnavn som Rautavaara, Kokkonen og Sallinen – og ikke minst preger musikkbildet verden over med Salonen, Lindberg og Kaija Saariaho – må ha noe grunnleggende i seg som produserer det ene musikknavnet etter det andre.
Det er ikke av høflighet fordi vårt stedlige verdensberømte symfoniorkester ledes av en finne, vi sier dette, men fordi vi rett og slett er nyfikne på hva vi eventuelt kan finne. Det har gjennom årene ført til at vi har oppdaget den ene skatten etter den andre – rett utenfor vår egen stuedør. Det er ikke bare Savonlinna og Kuhmo finnene er kjent for. Vi blir heller lettere brydd over vår egen åndelige fattigdom midt i oljerikdommen, at vi ikke er i stand til å se rikdommen på den andre siden av Tana-elva, selv når de holder verdensfestivaler i gamle slott oppkalt etter OIav den hellige!
Nok om det, her skal vi bare skrive om noe så enkelt som en ny symfoni og en fagottkonsert, skrevet av Jouni Kaipanen, et navn som inntil nå var helt ukjent for oss. Det er bare å si, dette er sympatisk musikk som fenger fra første tone. Kaipanen har maktet å reise en symfoni i tradisjonele former – og nesten ‘altfor’ tradisjonelt musikkspråk (det er nesten en fornemmer en stille protest mot jevnaldrende Salonen, Lindberg og Kaija Saariaho hos ham).
Førstesatsen er spenstig og helmeislet, men det store opplever du i den mystiske annensatsen som følger uten pause. Fjernere klanger, små melodisnutter fra obo hvor klimpringen fra harpe og celesta skaper magiske øyeblikk mot strykernes dype bunn av en svak hvisken. Dette er magisk musikk som tar deg!
Fagottkonserten er også musikk som har mer for seg enn et sympatisk konsertant verk. Også her de mer mystiske klangene hvor soloinstrumentet kommer inn med sin dominerende dysterhet når det taler i de lavere partiene.
Ytterst sympatisk musikk. Vi har merket oss Kaipanen.
