Nydelig fransk barokkensemble

Bjørvika 10.3.2009Purcell: Welcome to all the pleasure, Monteverdi: Madrigali, Libro Settimo, Caccini: Nuove Musiche, Rossi: Cantate, Monteverdi : Orfeo (fra akt 2), Monteverdi: Selva Morale, Carissimi: Jephté, Campra: Les Fêtes vénitiennes, Rameau: Utdrag fra Castor et Pollux, Hippolyte et Aricie, Les Indes Galantes og La Lyre enchantée, Les Arts Florissants, Emmanuelle di Negri – sopran, Tehila Nini Goldstein – sopran, Katherine Watson – sopran, Maarten Engeltjes – kontratenor, Sean Clayton – tenor, Andreas Wolf – bassbaryton, musikalsk ledelse: William Christie, konsertregi: Vincent Boussard

Les Arts Florissants er et ensemble helt i den internasjonale stjerneklassen. Ledet av William Christie har de i en årrekke stått i første rekke i å framføre fransk barokkmusikk. Deres styrke er utvilsomt ektheten, at de kommer levende og nære til den musikken de framfører.

Ensemblet består av skiftende sangsolister og et barokkorkester som spiller på ‘tidsriktige’ instrumenter med cembalo/orgel sentralt plassert og den noe tørre og ‘snakkende’ viola da gamba’en i sitt midte. Ikke minst den prangende og på langt nær usynlige theorben sentralt plassert.

De er intet stivnet og livsfjernt ensemble som ser på sin ‘tidsriktige’ tilnærming som noe nærmest en religion, noe som dessverre preger enkelte engelske ensembler. Her er lite gravalvor. I stedet opplever vi at de tar sjansen på spill og tilløp til løyer i konsertsammenheng. Særlig var tenoren Sean Clayton frampå allerede under pausen.

Første avdeling bød på mye italiensk musikk. Konserten åpnet endog med Purcell og hans hyllest til St. Cecilia-festen, et avsnitt som også ble gjentatt som ekstranummer. Monteverdi-numrene bød på nesten overskjønn sang og spill, den enkle instrumenteringen og formen gjorde sitt til at musikken trådte kraftigere fram. Etter pause fikk vi hovedsakelig høre Rameau. Det var også i disse partiene at vi så at ensemblet følte seg friere og kunne opptre mer utvunget. I Rameau er de bokstavelig talt på hjemmebane.

Til tider ble det alldeles overnydelig, som i utdraget fra kantaten Jephté. Det var imponerende å oppleve hvordan ensemblet viste disiplin og behersket la stor vekt på å opptre sammen, at de utgjorde et ensemble. Utvilsomt hadde William Christie en sterk og styrende hånd i dette. Hans tilstedeværelse preget framføringen i svært stor grad.

Med et ensemble på seks sangsolister og 25 instrumentalister ville framføringen utvilsomt gjort seg atskillig bedre på den mer intime Scene 2. Også de arrangementene som var gjort for denne sceniske konserten hadde passet atskillig bedre på en mindre scene hvor vi hadde fått bedre kontakt enn i Bjørvikas største rom. Men det er ganske enkelt: man inviterer ikke et verdensensemble som Les Arts Florissants til annet enn storstua når de først er på Oslo-besøk. Uansett: det ble en kveld med nydelig musikk framført av ypperlige solister og våkne musikere ledet av en svært tilstedeværende dirigent.

Det skal være unødvendig å si at det var stor stemning med mye jubel i Bjørvika i går og at det ikke var til å unngå at det ble flere ekstranummer.