Oslo Konserthus 23.3.2000 Mahler: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
Var mannen gal? Hadde den store orkesterlederen og komponisten fullstendig gått seg fullstendig bort i grenselandet mellom tonalitet og tolvtonemusikk?
Den syvende symfonien fikk ingen god mottakelse da den ble spilt første gang i 1908. Det gode publikum rystet på hodet. Den eneste som åpent ga seg begeistret hen var en ung Arnold Schönberg som omtrent ikke hadde ord for å skildre det mesterverket han hadde hørt.
Så er da den syvende symfonien det verket hvor Gustav Mahler kommer nærmest til det musikkspråket som den ‘andre Wiener-skole’ – Schønberg, Webern og Alban Berg – utviklet disse årene. Men noen tolvtonemusikk hører vi ikke, vi bare fornemmer av og til at her søker komponisten et språk som kan peke mot oppløsingen av det tonale språket. Snarere er han ekspresjonistisk, tildels overtydelig i partier.
Symfonien bærer nitti år etter fremdeles preg av å være vanskelig tilgjengelig. Kanskje bærer den også preg av å være litt for lite fasttømret og strukturert i sine symfoniske satser. Den er definitivt ikke blant hans mest spilte og man kan trygt påstå at skal man spille Mahler unngår man gjerne denne symfonien. Oslo-filharmonien og Mariss Jansons er ikke redd for å ta utfordringen. Den ble framført for fem år siden og de kaster seg også på det vågestykket det er å ha symfonien med på spilleplanen for den kommende Europa-turneen i april.
Det kan de gjøre med god samvittighet. For i Mariss Jansons‘ hender og med Oslo-musikernes eminente musikkforståelse framstår denne symfonien som et gjennomskinnelig, helt og dels nytt verk. Uten problemer skjærer de unna symfoniens intrikate form, demper ned uttrykket og framfører Mahlers mest kompliserte verk med en letthet og enkelhet som forbløffer.
Noe av grepet ligger i at de store uttrykkene blir dempet ned. Sist den ble framført for fem år siden var de ikke fullt så bevisst dette og lot symfoniens kompliserte deler klinge ut i fulle tutti. Her er det bare sistesatsens fanfarer og jubel – samt stortrommas dødsslag i tredjesatsen – som til en viss grad påkaller de store f’er.
Dermed framsto denne symfonien denne gangen nesten som ny. I sin enkle nedtoning og elegante tolkning ble den et spennende møte med en komponist som helt åpenbart ikke like enkelt er blitt like naturlig forstått av alle så mange år år etter sin død. Spennende er ordet, for trådene tilbake til hans femte og sjette symfonier og fram til den ufullførte tiende er lette å følge, lystige dansepregete Ländler-motiver som veksler med naturmystikk og symfoniske former.
Ut av partiturets kaos hadde Mariss Jansonshentet fram en ukomplissert og vakker forståelse for nettopp Mahlers undrende skjønne klanger. Kontroll og beherskelse av et orkester som talte opp mot full størrelse (109 musikere) inkludert et tenor-horn, en gitar og mandolin, gjorde dette til en helt ny opplevelse. Det er ikke å ta for hardt i ved å påstå at man her har tilføyet noe nytt ved Gustav Mahler.
Det er mulig at Oslo-filharmoniens faste torsdagspublikum er blitt så blaserte etter tyve år med Mariss Jansons at man pr. definisjon venter seg det helt store hver gang. Applausen – bare tre framkallelser – sto etter vår mening ikke i forhold til den mesterlige tolkningen vi opplevde. At man her er i ferd med å legge til nye dimensjoner ved Gustav Mahler vil vi kanskje til fulle først lese i London-, Paris- og Wien-avisene om noen uker.
