Oslo Konserthus 3.4.2008 Arne Nordheim: Nachruf, Kaija Saariaho: Du Cristal, Carl Nielsen: Symfoni nr. 2, De fire temperamenter
Oslo-filharmonien, John Storgårds – dirigent
John Storgårds presenterte seg for Oslo i går. Han er en representant for den nye finske generasjonen av dirigenter. Knapt 45 år tar han over som sjefsdirigent for Helsinki-filharmonikerne fra kommende høst etter legendariske Leif Segerstam. Han vil dermed tre inn i rekkene av internasjonalt kjente finske stordirigenter. Orkestre i andre land enn Finland har begynt å kaste sine øyne på ham og han vil følges med stor oppmerksomhet i tiden framover. Finland er jo det land i Norden som suverent har fostret flest internasjonalt kjente dirigentnavn, Oslo-filharmonien ledes jo av en landsmann av Storgårds.
Som fiolinsolist er han godt kjent med verkene til Kaija Saariaho, den finske Paris-bosatte komponisten som de siste årene har vakt stor internasjonal furore med sin musikk. Hun regnes som en av de ledende kvinnelige komponister i verden i dag. Det var derfor ikke overraskende at han brakte med seg et verk av henne til denne konserten.
Det ble norsk, finsk og dansk på gårsdagens program. Arne Nordheims Nachruf er et fint, intenst og rolig avbalansert verk. Det stammer opprinnelig fra 1956 men er senere revidert. Forsiktige strykerklanger som kommer nærmest fra intet og oppløses seg i intet, ble vart og fint framført. Faktisk svært bra framført! Dette verket stiller store krav til strykerne. De skal hviske sammen og jeg må si at det var imponerende bra å høre dem i dette verket.
Kaija Saariahos Du Cristal fra 1989 ble framført for første gang i går. Det er musikk av en langt annen karakter. Buldrende og stort anlagt hviler det 20 minutters verket på en puls av det som oppfattes en eneste lang basstone.
Fra norsk innadvendthet og finsk utadvendthet i store former kom vi så til dansk gemyttlighet etter pausen. Carl Nielsens andre symfoni, skrevet mens han ennå var under innflytelse av sin komposisjonslærer, Johan Svendsen, har undertittelen De fire temperamenter. Det stammer fra et bilde på en kro hvor Carl Nielsen så kolerikeren, flegmatikeren, melankolikeren og sangvinikeren. Bildet gjorde et slikt inntrykk at det nedfelte seg i denne symfonien.
Selv om det er et seriøst anlagt verk, kommer likevel det danske grin fram i sistesatsen og slik sett kan man si at denne konserten med nordiske verk nesten innen de siste hundre år ga et godt bilde av tre lands særegenheter. Og John Storgårds er et navn å merke seg for framtiden.
