Mons Kallentoft: Midtvinterblod, Schibsted forlag 2008, 208 s.
Hva er det som gjør svenskenes til så drevne krimforfattere? Helt siden Sjøvall/Wahlöös dager har vi gang på gang begeistret frydet oss over svenske ‘deckare’. Sist ute er Mons Kallentoft som imponerer sterkt med denne thrilleren.
Riktignok er det langt fra en Stig Larsson selv om forlaget på sin vaskeseddel gjengir begeistrete svenske anmeldere som mener han overgår selv Stig Larsson. Og Kallentoft har ennå ikke opplevd noe sjalu angrep fra Jan Guillous side – som Stig Larsson, sikre tegn på at man har oppnådd virkelig suksess fra en som har ansett seg alene tronende som øverste konge på spenningstoppen de siste femten årene.
Men Kallentoft er god. I likhet med Stig Larsson skriver han med sosialt engasjement. Men der Stig Larsson fra første side lar oss bli brennende engasjert av Lisbeth Salanders kamp mot overgrepene, sprer Kallentoft seg mer jevnt utover. Han lar tydelig til kjenne sin avsmak for de nyrike og velplasserte i hjembyen Linköping, for deres utvendige og dårlige smak og deres levevis. Men det virkelig sterke sosiale budskapet venter han med til de aller siste sidene av boken. Da framstår de i form av en grufull beskrivelse av en virkelighet vi dessverre kjenner altfor godt også fra Norge.
Dessuten innfører Kallentoft noen uvandte grep som jeg ikke synes er helt vellykket hele veien: liket svever som en ånd over handlingen og kommenterer det som skjer.
Men fror all del, Kallentoft er et navn å merke seg!
