Lars Ove Seljestad: Blind, Cappelen forlag 2005, 250 s.
Knapt har året startet før årets boksensasjon er her. Lars Ove Seljestads debut-bok uti det skjønnlitterære markedet Blind har vakt en respons uten like. Vi har såvidt fordøyd de første sidene før vi leser at neste opplag alt er under trykking. En kan bli både gal og innbilsk av mindre. Heldigvis ser det ut til at den mer enn godt voksne forfatteren holder hodet klart og ikke lar seg avlede i det fullstendig hodeløse medietullballeriet i TV og aviser.
Mannen er godt voksen og ventet til godt over halvveis i livet før han slapp sine tanker løs på samfunnet. Kraften i denne boka setter industrisamfunnet Odda i forkus og hvordan det føles å slites mellom ditt opphavs verdier og det skoleflinke borgerlige samfunnet. Konfrontasjonen gir rammen for en ypperlig åpningsscene, han befinner seg på fylla i Tyskland og ventet på at en eller annen skal utøve blind vold mot ham. Vekk herfra!
Syttiåra ga oss en Arild Asnes mens det nye årtusendet trettifem år etter har gitt oss Geir Kinsarvik, forfatterens alter ego. Lars Ove Seljestad er i dag sosiolog med mer enn skjønnlitterære verk innabords. Han er for å si det banalt godt etablert i en borgerlig tilværelse.
Boka er bygget opp med åtte enkeltstående avsnitt. De kan leses isolert som selvstendige noveller, men de inngår også i en episk skildring av Geir Kinsarvik fra oppvekst til sitt usle nederlag i rennesteinen i Tyskland. Det er også her bokas om mulige svakhet ligger. Det virker som om forfatteren skal få med seg mer enn et tema, det meste skal omfattes, stoff som kan gi rom for mange fortellinger.
Men den dramaturgiske snerten er ikke avgjørende. Kapitlene er i seg selv skrevet med slik herlig fortellerglede at det bare er å gi seg ende over. Det er denne gløden som gjør at boka framstår med slik varme. Historiene – la oss holde oss til det begrepet – bobler av fryd. De er snertne, herlige og legger totalt beslag på leserens oppmerksomhet.
Av de mange temaene han tar opp er det noen som festner seg mer enn andre. Hos meg var det oppbruddet, det Geir Kinsarvik føler som sviket mot seg selv og sin egen oppvekst og bakgrunn. Den borgerlige skolen, som ifølge faren ødelegger proletarens sinn, er det største sviket mot arbeiderklassen. Det å velge Universitetet i stedet for akademiet til Per og Jonnien, lærlingeplassen, er selve forræderiet. Ikke bare den ytre handling, men å velge å lære verdier som framelsker spyttslukking, egoisme og strebermentalitet, det borgerlige samfunnet.
Det er der årsaken ligger i at han ikke har riktige venner, til at livet hans ligger i ruiner og alt er mismot og elendighet. Til og med sin egen oppvekst har han snudd ryggen til og ikke stilt opp i farens begravelse. Dette nederlaget slår imot deg som en tydelig kraft helt fra starten. I farens lange enetale legges det ut om de verdiene som ligger i industrisamfunnets samhold og hvorfor vi er sterke sammen – sterkest er de som står sammen. Men dette har også sin skyggesider, han beskriver en fæl mobbeopplevelse fra ungdommen. At opplevelsen har vært med på å prege sinnet til Geir Kinsarvik skal være sikkert, det er her vi kan finne roten til all elendigheten, av denne opplevelsen kom behovet for å være alene, skille seg ut og velge individets vei.
Når du er ute i kapitlet om Simlefitto skjønner du at her står vi overfor et fortellertalent av dimensjoner. Gjennom en farverik men bokstavelig talt blodig historie om en av gutta som kommer ned fra fjellet på jakt og slenger deler av utbyttet på bordet, fletter han også inn store deler av Geir Kinsarviks oppvekst og de drivkreftene som lå under for moren, hvorfor hun aldri mer ville krype for andre eller la seg fornedre. Og hvorfor hun derfor tok seg en rengjøringsjobb for å ha noe selvstendig. Senere i skildringa av henne kommer andre sider fram. En kan også se dette som en bok hvor hovedpersonen Geir Kinsarvik slites mellom de kollektive verdiene representert ved faren og de individuelle og borgerlige repesentert ved moren.
Noe av skildringa av samlivet mellom faren og moren ser jeg som et frieri til det å være kjønnspolitisk korrekt og få godkjent fra feministene. Her ligger det også dramatiske svikt med tanke på helheten i beskrivelsen av familien Kinsarvik og hvorfor sønnen befinner seg i rennesteinen som ung og lovende professor i Tyskland.
Forfatteren, sosiologen, er selv gammel smelteverksarbeider som hans far og farfar var. Det er også her ulikhetene med Arild Asnes og hans intellektuelle ånd oppstår. Forfatteren er selv et levende menneske med fotfeste i det han skriver om. Vi leser om stoltheten i det å være arbeider, å være på lag med andre, skape verdier.
Men vi leser også om den andre siden, vestkantsamfunnet, det urbane strebersamfunnet, Geir Kinsarviks svigerfamilie med alle sine bornerte og falske borgerlige konvensjoner. Det topper seg der han står innelåst etter en røyk på sin designeraltan på Grünerløkka, kommer hverken ut eller inn, pisser i buksa og lar dette og spy falle ned i hodet på den rullestolbaserte naboen i førsteetasjens vinterhage.
I denne boka kan vi få en smelteverksarbeiders hverdag igjen plassert på bokmarkedet, tiår etter at blårussen stemplet slik litteratur som ‘ute’ og ikke urban nok. Nynorskens folk trekker sammenlikninger med bondestudenter for 140 år siden, men det er snarere industrisamfunnet, likhetssamfunnet og sosialdemokratiets seier og svik han beskriver. Den kan også leses som et oppgjør mot de skoleflinke, mot de som velger selvrealisering framfor kollektivet.
Et oppgjør tar han også med Gro Harlem Brundtlands forkasting av Janteloven og Ibsens ord om at den står sterkest som står aleine. I tillegg gir han et innblikk i Odda-samfunnets mangfoldighet, et industrisamfunn gjennom generasjoner, klemt inne mellom fjell og fjord men med ‘viddo’ til fri ferdsel og flukt rett i nærheten. Et samfunn i kontraster og med spenvidde. Og med bondesamfunnet tett innpå. Et slikt samfunn skaper sterke individer.
Bildene han bruker og den saftige fortellergleden han har er eslet til mere. Det ligger så mye historier til grunn at vi kan glede oss til oppfølgerne. For de kommer – vær sikker! Om det ikke betø noe for denne leseren, så betyr det sikkert endel for andre, forfatteren er ytterst varsom med sin bruk av avsnitt og kapitler. En tanke, eller enetale, gjør seg ikke like godt på tyve sammenhengende sider så å si uten luft. Selv om den er bokas sentrale avsnitt. Og selv om det er et oppgjør med Sandemose.
