Oslo Konserthus 12.11.2008 Knut Nystedt: Prayers of Kierkegaard*, Immortal Bach*, Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 9, «Ode til gleden»
Oslo-filharmonien, Birgitte Christensen – sopran, Marianne E. Andersen – mezzosopran, Helge Rønning – tenor, Trond Halstein Moe – baryton
Oslo Filharmoniske Kor, Kor fra Foss videregående skole, Arvid Engegård – dirigent, Øystein Fevang – kordirigent*
Beethovens niende symfoni står i en klar særstilling av det som er skrevet av symfonier, ja av kunstmusikk overhode. Om man kan fjetres av skjønnheten hos Mahler eller slåes av den himmelstormende dramatiske kraften hos Bruckner er det neppe noe musikkverk som Beethovens niende som gir oss begge deler – og i tillegg legges inn en politisk og menneskelig dimensjon i bruken av Schillers dikt Ode til gleden. For ikke så veldig mange år siden sto denne sangen i arbeiderbevegelsens kampsangbøker.
Beethoven brukte stor deler av de siste ti årene av sitt liv på å komponere denne symfonien. Han var da stokk døv, men hørte musikken inne i seg, og hadde et klart bilde av den. I seg selv er det utrolig at et menneske som ikke kunne høre en lyd kunne skape slik storslagen musikk. Særlig i tredjesatsen hvor han sklir over i klangforbindelser og akkorder som kunne være helt nye for sin tid. Dessuten sprengte han symfoniens former med å ta i bruk kor og solister i den mektige sistesatsen. Det er vanlig i mange land å markere det nye året med å framføre denne symfonien.
Det låter mektig når Oslo-filharmonien og et forsterket kor framfører denne symfonien. Koret tar tak i oss og løfter oss opp i en helt ny verden. De fire solistene, kor og orkester skaper en opplevelse av store dimensjoner.
Vi opplever tre satser med orkester. Og så settes det i gang, dramatisert som en kantatens glede av Beethoven. Først reiser Trond Halstein Moe sin kraftige stemme til et slags utrop: la oss hylle gleden, brødre (og søstre). Så setter det i gang med en effektiv vekselsvirkning mellom solister og kor. Det er da det grøsser i oss – første gangen.
Beethovens verk viser sagt på en prosaisk måte at det kan finnes lys og håp selv i en fortvilet verden. I hvert fall glede. Komponistens intensjon var slik det framgår av teksten å hylle gleden ved livet, tross hans dystre verden, hvor han var utestengt fra all lyd (og musikk) rundt seg, måtte vi likefullt fryde oss over gleden ved livet og brorskapet.
En kommer ikke utenom at dette er et verk i særklasse i musikkhistorien og at det å oppleve det skaper sterke følelser. Solister, kor og orkester var i særklasse ved en framføring som dette. Av solistene merket vi oss særlig Marianne E. Andersen. Men også de tre øvrige bidro til at dette ble en festkveld. Koret var effektult sterkt stilt opp i bakgrunnen. Det låt virkelig himmelsk i noen partier. Arvid Engegård ledet det hele på myndig vis.
Konserten ble innledet med to korverk av Knut Nystedt. Vi må ærlig talt innrømme at det første gikk oss totalt forbi mens det andre påkalte en viss interesse med en slags kirkeromfølelse fordi koret grupperte seg ‘rundt’ publikum, i hvert fall de første benkeradene fikk glede av dette.
Det var stapp fullt i Oslo Konserthus i går – og det bør det også være på de to neste konsertene denne uka.
