Bernt Roughtvedt: Tårn, Cappelen-Damm forlag 2013 235 s.
Sjangeren er ikke tatt i så mye bruk i Norge, men desto mer av spenningsforfattere som Ken Follett og Eric Ambler. Bernt Roughtvedt konstruerer en tenkt intrige på faktiske eller delvis faktiske historiske kjennsgjerninger: okkupasjonen av Norge og motstandskampen.
En journalist blir dratt inn i motstandsarbeidet og havner i motstandsbevegelsen H7’s øverste råd. Her oppdager han at ting ikke er som de skal være. Gestapo må ha sine folk innenfor og samtidig oppdager han at motstandsbevegelsens øverste folk har sin egen private agenda, høyreekstremister og antidemokrater som de var kjent for å være på slutten av 1930-tallet. Tanken om et statskupp mot den ‘bolsjevikiske fare’ og ‘partiuvesenet’ ligger snublende nær.
Faktisk blander forfatteren her inn delvis faktiske begivenheter som riksrådsforhandlingene i 1940 med Hjemmefrontens senere leder Paal Berg og de spekulasjonen som gikk i 1945 om at han og hjemmefronten skulle avsette regjeringen Nygaardsvold, som var mektig upopulær i folket. Samtidig trekkes de nylig publiserte opplysninger fram om det presset daværende kronprisesse Märtha var utsatt for av sin familie, den svenske kongefamilien hvor svenskekongen selv var en utilslørt beundrer av Hitler og Tyskland. Planen skulle visstnok være å innsette prins Harald som barnekonge og dermed avsette kong Haakon og kronprins Olav etter at de flyktet fra landet juni 1940.
Med dette fernis av delvis historske kjennsgjerninger bygger forfatteren en intrige og handling som faktisk ikke er tatt helt ut av luften. Men det virker som om han bevisst skal dempe betydningen av sin intrige, sant eller ikke, ved å lage en handling som til tider er på nivå med en gymasiast-fortelling. Er han offer for sine egne konspirasjoner? Uansett svekker han dermed thrilleren betydelig. For det må jo kunne gå an å skrive om det svenske kongehusets Hitler-sympatier selv om vår egen kronprinsesse var kongens niese og sikkert var under stort press fra dem i dagene rett etter okkupasjonen da hun søkte tilflukt i Stockholm.
Bokas styrke er utvilsomt forfatterens historiske kunnskaper. Han fletter inn tidsbilder som gjør skildringen levende og troverdig, faktisk bare det å bli ‘ført tilbake’ til gamle Justisen var en sann opplevelse for en som ennå husker kneipa i Grubbegata. Trikken på Drammensveien og det engelske bombeangrepet på Victoria Terasse er også flettet inn i handlingen.
Det er derfor jeg skulle ha ønsket at forfatteren ikke skulle være redd for sine egne intriger og heller hadde skrevet en bok i samme stil som de foregående han har gjort sammen med Terje Emberland. For slik det er forsvinner en godt tenkt – og ikke usannnsynlig – intrige i en smørje av tøys og tull.
