Ole Bull – a Norwegian Pioneer
Arve Telefsen – fiolin, Håvard Gimse – klaver, Trondheim Symfoniorkester dir.: Eivind Aadland, Simax PSC 1261
CD-slipp nr. to i den norske hundreårsserien er nå kommet. Den er i sin helhet viet komponisten Ole Bull (1810 – 1880). Fiolinvirtuosen skrev musikk, riktignok uten den store originaitet i seg, men med et såpass folkekjært stykke blant dem som Sæterjentens søndag.
Han var 1800-tallets største navn. Glem senere berømtheter som Ibsen, Grieg og Munch, Ole Bull hadde et navn som ingen annen norskfødt. De to første av disse ble også hjulpet på vei i sin karriere av Ole Bull som straks og spontant så hva som bodde i dem. Han satte 20-årige Ibsen inn som sjef for byens teater og tenåringen Grieg sendte han til Leipzig for å få seg utdannelse. Hva det endte i for begges vedkommende vet vi.
Det fortelles at han særlig likte å spille flerstemt med seg selv. God save the Queen ble framført i harmonisk samspill med ham selv når han turnerte de britiske øyer. Det fortelles også at han likte å framføre sin strykekvartett, solo med seg selv trakterende alle fire stemmer samtidig! Slikt lar seg gjøre i dag med alle de teknologiske muligheter vi har for hånd, men for 150 år siden låter dette nesten utrolig. Sannsynligvis var det også mest kitsch og show.
Merkelig nok var det lille utkants-Norge som fostret det største fiolinnavnet etter Paganini. Ole Bull var i tiår på reisefot i Europa og USA hvor han begeistret alle – og særlig dåret damene, fortelles det – med sitt eminente fiolinspill. Hjemme hadde han såvidt tid til å stikke innom.
Han var en vidløftig kar, spontan, lot seg lett begeistre og var hatet av det bergenske borgerskap for sin lefling med revolusjonsideer og sosialistiske tanker. I februarrevolusjonen i 1848 oppkastet han seg til leder av en selvbestaltet norsk delegasjon som oppsøkte den revolusjonsinnsatte utenriksminister Lamartine med krav om godkjennelse av Norge som selvstendig nasjon.
Senere krevde årene sitt. Han slo seg dels til ro i Bergen, fikk i gang teater – Den Nationale Scene – og bygget en praktbolig, Lysøen, med en blanding av kitsch og maurisk stil som er helt unikt i Norge. Sin formue greidde han å gjøre ende på i prosjektet Oleana i USA.
Han var ikke smålåten og tok gjerne i når han først gjorde noe. Det påstås at Ibsen brukte ham som forbilde da han diktet om sagnfiguren Peer Gynt, hvilket ikke er så usannsynlig.
Som komponist var det verre. Han laget en hel masse småstykker, mest beregnet for encore, framkallelser og ekstranumre. Noen av dem er akkurat det og ikke noe mer, mens enkelte, som de som presenteres på denne CD’en, holder absolutt mål. Da sikter vi særlig til velslitte Sæterjentens søndag og I ensomme stunde som må stå i en særstilling i nordmenns bevissthet, i hvert fall for de av oss som er oppflasket på Ønskekonserten. Men han laget også en god del annen musikk som har tålt tidens tann meget godt. Skrellet unna datidens kitsch er det musikk som står seg absolutt.
Disse stykkene har fått plass på denne CD’en med Arve Telefsen ogTrondheim Symfoniorkester. Et Sæterbesøg er et av disse med innlagt folkemelodi og med en referanse til Sæterjentens søndag underveis. Sjarmerende musikk. De fleste av disse stykkene har fått orkesterarrangementer av en lang rekke av datidens norske komponister, forsåvidt også Ragnar Søderlind, nevnt i samme åndedrag som disse. Polacca Guerriera og Cantabile doloroso har et sjeldent (for Ole Bull) alvorlig anslag. Vi forstår godt at stykker som disse slo godt an.
Annensatsen i hans fiolinkonsert er også med her. Sympatisk nok, men på ‘grensen’, for å si det slik.
Etter et lite besøk innom et av Griegs orkesterstykker fra Sigurd Jorsalfarer, tatt med her fordi Ole Bull spilte det sammen med Edvard Grieg på en konsert i Bergen i 1873, får vi Tellefsen alene med et klaver.
Denne delen av CD’en tilhører tospannet Tellefsen/Håvard Gimse. De har i en årrekke holdt sine Ole Bull-konserter på Lysøen under Festspillene i Bergen og på den måter bidratt til at Ole Bulls musikk har fått innta en mer rettmessig plass i det norske musikklivet enn det det bergenske borgerskapet tillot bajassen og norsk-norsk sjarlatanen i sin tid.
ps. Vi har bedt forlaget som har gitt ut biografien om Ole Bull om å få den tilsendt for å anmelde den. Fra dette forlaget får vi i motsetning til alle andre forlag arrogant taushet tilbake. Etter hva vi kan se av mottakelsen kan leserne godt unnvære denne boka. Kjøp heller CD’en! ds
