Peter Fröberg Idling: Pol Pots Smil. Cappelen-Damm 2009 332 s.
På slutten av 1970-tallet sto delegasjoner fra hele verden, også Norge, Sverige og Danmark, i kø for å besøke det lukkete Demokratiske Kampuchea. Fra første dag det korrupte Lon Nol-regimet ble kastet verserte ryktene om massemord og at kanskje opptil flere millioner hadde satt livet til gjennom sult og henrettelser. Vennskapsdelegasjoner fra Norge, Sverige og Danmark besøkte landet og rapporterte begeistret tilbake om hva de så og opplevde. De kunne avkrefte hva ryktene fortalte. Snarere så de glade og jublende mennesker som nå opplevde et nytt liv i et fritt land som riktignok hadde store sår etter amerikanernes vanvittige bombing.
Hva hadde skjedd? I dag er det ingen som helst tvil om at regimet i Demokratiske Kampuchea i årene 1975-78 sto ansvarlig for uhyrlige overgrep. Tusener, om ikke millioner satte livet til.
Peter Fröberg Idling har undersøkt dette. Han tar for seg en reiserapport fra en delegasjon fra Vennskapssambandet Sverige-Kampuchea, en delegasjon som blant annet besto av den verdenskjente forfatteren Jan Myrdal, og som i tiden etter at de kom tilbake til Sverige dokumenterte sine opplevelser gjennom artikler, foredrag og TV-programmer. Hva hadde de blitt utsatt for?
Uttrykket Potemkins kulisser er tidligere blitt brukt om nettopp slike forhold. Falske kulisser rigges opp for å gi besøkende et forskjønnende bilde av forholdene. Var alle de internasjonale elegasjonene ofre for dette?
Flere av deltakerne i det svenske delegasjonsbesøket har overfor forfatteren i dag gitt uttrykk for at de etterhvert har skjønt dette. De betrakter ‘Røde Khmers vold som noe av det verste noe regime har rettet mot sitt eget folk etter andre verdenskrig‘. Det var en ‘stalinistisk terror med politiagenter, forsvinninger og henrettelser i hemmelighet.’ Lederen av delegasjonen sier ‘vi gikk i fella‘. Men Jan Myrdal er taus, han er fnysende avvisende til enhver samtale.
Peter Fröberg Idling har oppholdt seg i Kambodsja i flere år. Han har fulgt samme reiserute som den svenske delegasjonen i sin tid, rapporterer fra det han ser og gjengir samtalene med de menneskene han traff, også folk som traff de svenske gjestene den gangen. Han har valgt å bruke en slags filmatisk kryssklipping av scener fra den tid og i dag, boken er delt i mindre avsnitt som alle er nummererte.
Langt på vei gir han delegasjonen rett i at det foregikk en ganske stor feilinformasjon basert på ikke-verifiserte rykter i den første tiden etter maktovertakelsen i 1975. Her henviser han blant annet til den amerikanske linguisten Noam Chomsky som var sterkt kritisk til mye av det som kom fram akkurat på denne tiden. Men i tiden fram til 1978 ble det mer og mer klart at forholdene og voldsbruken var umenneskelig og forferdelig. At det hadde skjedd uhyrlige overgrep var ikke til å komme forbi.
Røde Khmer mistet makten i de største byene i 1978 etter Vietnams invasjon, men beholdt grepet om stor deler av landet i mange år etterpå. Det var første ved Pol Pots død i 1998 at bevegelsen gikk i oppløsing. Det er verdt å merke seg at regimet likevel beholdt sin plass i FN i flere år. I disse dager innledes et FN-støttet krigsforbrytertribunal i Kambodsja.
Det samme som kan sies om det svenske delegasjonsbesøket kan også sies om et norsk besøk som fant sted på samme tid. En delegasjon fra Demokratisk Kampuchea besøkte også Norge på denne tiden. Da de i samtaler med norske politikere på Stortings-restaurantent ble konfrontert med påstanden om de uhyrlighetene som skulla ha funnet sted, hadde kambodsjanerne tittet rart på hverandre og bare sagt at dette var rykter satt ut av vietnameserne og at vietnamessiske agenter tok livet av mange. De hadde vel ikke ventet slike påstander fra et antatt ‘vennligsinnet‘ land.
Peter Fröberg Idling er saklig og skriver rett fram. Han legger ikke skjul på hva han selv opplevde og hva delegasjonsdeltakerne måtte oppleve. Han bare konstaterer og unnskylder ikke. Han kommer heller ikke med noen moralsk hevet pekefinger og vil ikke dele ut noen dom. Dette overlater han til leserne.
Dermed ender han opp med et oppgjør med følgene av den visjonen som store deler av ungdommen trodde på helt siden 1968-opprøret, drømmen om en ny verden og et nytt system der menneskelige svakheter som grådighet, egoisme og begjær ble satt til side – og dermed også krig, nød og undertrykkelse. Visjonen var nok ikke gal – men midlene var av en helt annen verden.
