Stig Holmås: Regn, Gyldendal 2008 196 s.
Stig Holmås gir oss en øm og var skildring av to brødres barndomsår i Bergen på 1950-tallet. Det spennes ikke opp det aller største lerretet. Snarere er det små poetiske bilder hvor et guttesinn hører og ser det som er rundt ham. Først og fremst er det hans egen familie, hans far, værvarsleren, og hans yngre bror, Bjørnar. Det er idrett, Egil Danielsen, Gontsjarenko og Sjilikovskij. Rundt det unge guttesinnet virvler den store verden “vest for Azorene”, ikke påtrengende men såpass til stede at det stadig etterlater små refleksjoner.
Åpningen av boka tar nesten pusten fra oss. Her kjenner vi igjen stemmen fra tidlig 1970-tallet, den gangen en ung dikteren fra Grünerløkka med Bergensdialekt slo gjennom med et brak med to sterke diktsamlinger hvor den unge mannen ikke overlot oss til noe tvil om hva han mente og ville. I år lyder det slik:
….”Her i byen har vi musk og yr, sa far, – og duskregn og striregn. Vi har vanlig regn, regnbyger, flobyger, høljeregn, styrtregn, pøsregn og plaskregn. Vi har drivregn, valleslette og sludd….”
Det er først og fremst en skildring av et ungt barnesinn. Du lever deg inn i den unge guttens sinn.
