Laila Bokhari: Hellig vrede, Gyldendal 2010 249 s.
Laila Bokhari er født i London men vokst opp i Norge. Hun har utdannet seg som voldsforsker. Hun har besøkt sin fars fedreland, hatt samtaler med en rekke mennesker og har skrevet en svært innsiktsfull bok om Pakistan.
Pakistan er karakterisert som verdens mest urolige hjørne. Det er en av de folkerikeste nasjonene i verden og det er den eneste muslimske staten med atomvåpen. Samtidig preges landet av konflikter, ulike stamme-interesser og ikke minst korrupte politikere som ikke er i stand til å gjøre noe med forholdene. Man mer enn antar med ganske stor sikkerhet at de utilgjengelige fjellområdene mellom Afganistan og Pakistan er mer eller mindre under kontroll av Taliban og at Osama bin Laden kan ha sitt skjulested her. Samtidig har landet en konflikt med sin store nabo India om Kasjmir.
Det som forverrer situasjonen er at stormaktene og i særdeles grad USA fører krig mot Taliban på pakistansk territorium, ofte uten de pakistanske myndigheters godkjennelse og viten. Ubemannete droner tar livet av hundrevis av uskyldige sivile.
Pakistans ungdom føler naturlig nok draget mot å ‘gjøre noe’, mot urettferdig voldsbruk fra de vestlige stormakters side, for sin egen identitet som muslimer og mot fattigdom. Treningsleire har grodd opp som paddehatter over hele Pakistan. Mange av disse er innrettet på terrorisme og kan føre til at unggutter ned til 14-15 års alderen kan bli selvmordsbombere.
Her i Norden fikk vi en liten forsmak på dette gjennom bombene som sprang i Stockholm før jul. Det ligge utvilsomt gjemt mye latent vilje til vold ikke bare i Pakistan men også inne i de vestlige landene selv.
Laila Bokhari har skrevet svært innsiktsfullt om dette. Personlig følte jeg dyp pessimisme over situasjonen etter å ha lest boka. Det er ikke vanskelig å se at vi i de vestlige landene er i ferd med å utrette stor skade ved vår framferd i Afganistan og dermed også i Pakistan. Det virker som om vi aldri skal lære, eksempelvis av USA’s nederlag i Vietnam eller elendigheten i Irak. Trekkene er de samme, de bare gjentar seg.
Laila Bokhari gir et ørlite håp i siste del av boka. Men det grunnleggende er å forstå vår egen rolle i dette. Det gjelder ikke bare krigføringen mot fjerne fjell-land, det gjelder også forholdene i vårt eget land og respekten for anerledes-troende.
