Knut Faldbakken: Frøken Snehvit
|
|||
 Bokens jeg – person,Jon, ser tilbake på den sommeren han var tolv,nesten tretten, og skulle opp i sjette klasse. Vi befinner oss i et nytt byggefelt i en liten småby i Norge på femtitallet. Ungene har sommerferie, og nysgjerrigheten deres vekkes når det flytter inn en enslig dame i rare klær i det store gamle huset på hjørnet. Nysgjerrigheten blir ikke mindre når de finner ut at de voksne snakker om damen også. De henger rundt huset hennes og en dag blir de invitert inn på saft. De finner ut at hun slett ikke er gammel, hun er ung og pen, lærerinne, spiller på flygel og leser eventyr for dem. Hun har mange gamle møbler og malerier på veggene og serverer kakao av høye glass. Ungeflokken forguder henne, de kjemper om å bli hennes favoritt, og holder besøkene sine så hemmelige som mulig slik at de voksne ikke skal stoppe dem. En dag flytter det inn en familie hos frøken Snehvit, som de kaller henne. Familien er pinsevenner og datteren deres får ikke lov til å være ute å leke med de andre barna. Hun får derimot lov til å være sammen med frøken Snøhvit, og Jon og de andre barna takler misunnelsen på forskjellige måter. Men det er ikke sikkert at de har så mye å være misunnelig på. Men det ser de selvsagt ikke der og da, den sommeren alt skjedde, og ingenting ble det samme igjen. Knut Faldbakken har skrevet en roman om prepuberten til Jon og hvordan han ser venneflokken. Tvillingene som stikker tungene sine overalt for å “kline”, bestevennen Alvs forsiktige forelskelse i Signhild, Elis transformasjon til kvinne med strutteskjørt og lebestift. Han prøver å beskrive denne vanskelige fasen mellom barn og voksen, men Jons egen pubertet avner i bakgrunnen for historien og Alvs tragedie. Boken er velskrevet, men like mye en historiefortelling fra femtitallet, som en roman om pubertet. Egentlig ganske kjedelig. |
|
|
Vilde Lockert
|
|
