Simon Sebag Montefiore: Stalin – Den røde tsarens hoff, oversettelse: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen, Cappelen 2006 710 s.
Den engelske journalisten og historikeren Montefiore har skrevet en murstein av en bok om Josef Stalin. Det er blitt en svært opplysende bok. Den kaster ikke bare lys over vår nære fortid, med forgreininger helt opp til dag. Den bidrar også til å forstå vår nyere historie og det som har skjedd i vårt store naboland de siste hundre årene.
Det som står hans framstilling til ære er den totale nøkternheten og edrueligheten som preger den. Han fører belegg for sine påstander og beretninger fra den røde tsarens hoff, eller ‘magnatene’ som han kaller kretsen rundt Stalin, dvs. Sovjetunionens ledere fra slutten av 1920-tallet. Han fikk som en av de første adgang til blant annet Stalins private arkiver da de ble frigjort og har ut av notater, håndskrevne lapper etc. kunnet danne seg et bilde av diktatoren og hans krets. Dette blir supplert med intervjuer han har gjort av familiemedlemmer og andre som ennå har levende minner i behold fra denne tiden. Dette styrker bokas svært nøkterne holdning. Hans grundige bruk av kildemateriale styrker denne bokas troverdighet som noe av det mest essensielle som er skrevet om det forrige århundrets historie.
Det er med bakgrunn i dette at beretningen har sin styrke. Derfor blir vi kanskje overrasket over at forfatteren ikke legger skjul på at Stalin var en ytterst kulturinteressert og intellektuell person. Han elsket å gå i teater og på Bolsjoi og hadde en vakker sangstemme. Om nettene så han gjerne en film eller to. Montefiore bekrefter inntrykket av Stalin som den godmodige allfaderen.
Men Montefiore legger heller ikke skjul på den andre siden, Stalins nærmest psykotiske og direkte barbariske trekk. Dette toppet seg i terroren særlig rundt 1937 da det ble satt ‘kvoter’ på henrettelser (‘utrenskninger’) av partifolk. Her får flere enn Stalin sitt pass påskrevet, også Krustsjov viste seg å være ‘en som sitter oppe i det med blod til albuene’, i følge den senere statslederens egne ord.
For bare få år siden var ‘spørsmålet om Stalin‘ en slags botsøvelse for en hel generasjon norsk ungdom. Til langt opp på 70-tallet skulle man med utgangspunkt i den maoistiske doktrinen om ‘6o% god, 40% dårlig’forsvare Stalin som en ‘klassekampens‘ store forkjemper, mannen som knuste nazismen og førte an til den endelig seier i verdenskrigen ved å ‘sørge for‘ at det ble ‘orden’ i egne rekker.
At Mao kunne prosentbelegge dette med så høy minusfaktor har utvilsom en personlig bakgrunn. Rett etter maktovertakelsen i Kina opppholdt seg han månedsvis i Moskva, et opphold som inntraff samtidig med den storslåtte feiringen Stalins 70-årsdag. Men Stalin selv var tydeligvis sjalu på den unge oppkomlingen som nå kontrollete et større rike enn ham selv. Mao ble derfor oversett, de vekslet få ord sammen og hans Moskva-opphold ble en heller sur og humørløs foreteelse.
Ofrene under verdenskrigen, tallet 20 millioner er nærmest offisielt, var av uvanlige dimensjoner. De andre ofrene – her kan man gjerne stride om tallet, men mange var det, opptil 30 millioner er antydet – var først og fremst folk med lederposisjoner i samfunnet som partimedlemmer, industriledere og høyere militære. Her fant man de som hvis de ikke var blitt ‘rensket ut‘ utvilsomt ville ha bidratt til at tapene under den annen verdenskrig ville blitt langt mindre blodige.
Denne boka er også nyttig lesing for en hel generasjon norsk etterkrigsungdom, de som i dag sitter i lederposisjon i det norske samfunnet, som den også er for hele det norske etterkrigssamfunnet. I 1945 var jo hele Karl Johan prydet av Stalin-portretter. Og sympatien for Stalin har bestått lenge.
Der vi finner de nyttigste lærdommene er i å forstå de landene som utgjorde det gamle Sovjetunionen. Russland styres i dag av en som med alle sine trekk framstår som nærmest en klone av det gamle samfunnet, med den vesentlige forskjellen at den fysiske maktutøvelsen selvfølgelig ikke har de samme blodige trekkene. Men hans nære forgjengere som Kosygin og Bresjnev var innbitte stalinister og kommende ‘stjerner’ under diktatorens senere levetid. Også flere av de øvrige landene i det gamle Sovjet styres ennå etter ‘stalinistiske’ prinsipper. Det å trenge inn i tankegangen og forstå at det som skjedde ikke kan viskes ut med en tale av Krustsjov i 1957 eller reformer av Gorbatsjev førti år seinere, er viktig for oss. Derfor blir denne boka et nyttig nærmest nødvendig instrument for å forstå vår samtidshistorie. Vi må lære oss til å forstå den store lidelsen til et helt folk som ennå ikke er helt befridd fra sin fortid.
Josef Stalin kom til makten etter Lenins død i 1924. Han befestiget den utover i tredveårene, først mot politiske rivaler som Trotskij, Sinovjev og Bukharin. Senere kom terroren til, systematisk utrydding først og fremst i partisirkler mot antatte opposisjonelle. Som Moskva-prosessene viste var de utrolige ’tilståelsene’ som kom fram under Moskva-prosessene helt utrolige beretninger om hvordan ‘saken’ (og ikke minst fysisk tortur) kunne få folk til å innrømme hva som helst. Montefiore trekker fram enkelte beretninger fra folk som selv satt inne og ble torturert men som forble stalinister i alle år fortsatt etter at de slapp ut.
Stalin var mistroisk og intrigant. Under hans ledelse utviklet den første sosialistiske staten et stort byråkrati som etterhvert ble statens fremste fiende. Rettroendehet, mangel på alternative tanker og en nærmest religiøse hylling av lederen fikk mange til å overse selv de mest elementære regler for menneskesyn og humanisme. Det ble fritt fram for vilkårlige henrettelser – som i Krustsjovs Ukraina med kvoter på antall skutte.
Hvordan oppsto slik galskap? Montefiore skal ha all ære av at han ikke forsøker å mystifisere Stalins bakgrunn som georgier, at han vokste opp i omgivelser atskillig nærmere Bagdad enn Moskva. Sammenlikninger med den amerikanskinnsatte seinere amerikanskavsatte Saddam Hussein gis ingen spekulasjoner i denne boka.
Montefiores beretning dreper også endel myter. Først og fremst om Stalin som person. Uansett vil ikke forfatteren ta fra ham de trekkene man ikke forbinder med en blodig tyrann. Dernest er beretningen interessant fordi den kaster lys over andre personer blant magnatene. Berija er blitt ansett som den mest infernalske av Stalins menn. Det var han nok også, men Montefiore trekker likevel fram det faktum at rett etter Stalins død forsøkte Berija å tilrive seg med makten med et program som ikke var ulikt det som Gorbatsjov sto fram med flere tiår seinere. Dette utløste blant annet opprøret i Øst-Tyskland, noe som gjorde det øvrige Politbyrået med Krustsjov i spissen livredde. De fikk derfor ryddet ham av veien ved å skyte ham.
Dette er ikke bare en nytttig bok, den er helt nødvendig for å forstå det forrige århundret og vårt store naboland. Ikke minst griper den inn i vår egen generasjon og har atskillig å lære oss.
