Om Wittgenstein

Knut Olav Åmås tar oss i denne boken med inn i fiosofien til Ludwig Wittgenstein. Han geleider oss gjennom en rundtur i deler av Wittgesteins tanker for så å ta oss med ut av filsofien hans igjen. Det sentrale spørsmålet som Åmås forsøker å svare på er; Hva slags filosof er det Wittgenstein forsøker å være? For å få svar på dette må han undersøke hvilken tenkemåteWittgenstein står for og særlig se på hvordan han reflekterer om forholdet mellom språk og virkelighet.

Åmås setter Wittgenstein inn i en kontekst, nemlig den kritiske modernismen i Wien rundt forrige århundreskifte. Men han følger også Wittgensteins til dels rastløse omflakkende tilværelse som blandt annet førte han periodevis til Skjolden i Norge.

For å ta en ting først. Dette er ikke lett, selv om Åmås gjør sitt beste for å forsøke å få dette til å virke enkelt. Eller retter sagt; dette er ikke så vanskelig som det ser ut som, bare man velger/har de riktige infallsvinklene. Det er også dette forfatteren gjør, viser oss noen måter å nærme seg Wittgenstein på som han mener kan være fruktbare. En av disse innfallsvinklene er å se på polariseringen mellom naturvitenskapene og filosofi. Leseren blir med på Wittgesteins eller Åmås` tolkning av Wittgenstein hvor han, gjennom kritikk av, reduserer filosofien. Wittgenstein ønsker å gjøre filosofien mindre pretensiøs, men uten å gjøre den til vitenskap. Det som da gjenstår er filosofi som metode og stil, en metode som blir kontrastert med vitenskapelig metode(r).

Wittgenstein fremstår som en repeterende filosof og ikke en konstruerende i Åmås` tolkning. Han bruker mye spørsmål, men gir selv få svar. Filosofi blir en samtale med seg selv, en spesiell form for selvdisiplinering med teksten som en døråpner og veiviser. Denne måten å se tekster på, sier Åmås, nærmer seg en radikal kontekstualisme. Teksten blir en hypertekst som rettleder leseren og samtidig krever aktiv konstruerende innsats fra hans side under lesningen. Wittgenstein reflekterer mye omkring seg selv i sin filosofi, og han fremstår heller ikke som noen ordinær skolefilosof, noe som gjør han til en særegen figur.

Åmås trekker fram et poeng i at Wittgensteinikke utga så mye (mens han levde) og at de fleste forholder seg til han på et sekundært nivå. At han ikke ga ut så mye, mener Åmås hadde sammenheng med hans problemer med å organisere (sin) skriving. Selve bokformen med begynnelse/slutt osv. tiltale han ikke, noe som kanskje kan ha sammenheng med hans repeterende arbeidsform. Åmås tolker det dithen at dette er et trekk som sier mye om tenkningen. Skrivingen/filosofien er en estetisk aktivitet i seg selv. Hvert skrift er da et forsøk på å gi form til tenkning og verden, og altså ikke en avbilding av tanker.

Fram til 1970-tallet var Wittgensteinforskningen preget av det man oppfattet som klare brudd i hans tenkning. Siden har det vært vanlig å fremheve de konstante trekkene i hans filosofi. Han framhever som sagt at leseren må ta aktivt del i undersøkelsen eller teksten. Åmås leser han ofte som om han vil lære bort en måte å stille spørsmål på, gjennom en filosofi bygget på erfaring, hans egen erfaring av hva det innebærer å være språkbruker. Ett av Wittgensteins viktigste poenger i hans modne språktenkning er sentrert rundt noen spørsmål. Hvordan er det egentlig vi handler med språket? Hva skjer i og med språklig handling? Sammenhengen mellom å gjøre og å forstå blir helt sentral, en gjensidig avhengighet som er fundamental i Wittgensteins måte å tenke på. Men Åmås rserverer Wittgenstein ved å si det ikker grunnlag for å hevde at Wittgenstein så språket som et selvtilstrekkelig emne for filosofien. Tenkning omkring språk er ikke noe mål i seg selv. Det er ikke noe man må se seg blind på, men ganske enkelt det mest naturlige og opplagte medium for filosofien å arbeide i.

Gjennom all lesningen av Wittgensteins tenkning omkring språket, estetikk osv. blir leseren ganske godt kjent med den Wittgensteinforfattern forteller om, og man blir ganske klar over at følgene sitat oppsummerer mye: Kulturelt lever Wittgenstein et århundre for sent. Filosofisk et århundre for tidlig, i følge han selv. 

Vegard Lockert Aas