Oslo Konserthus 11.11.2010, Mahler: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste
Konsertpublikummet hadde nok en meget bevisst anelse om hva slags konsert vi skulle få opppleve. Det var prakk fullt denne kvelden i Oslo Konserthus. Til og med podiet bak orkesteret var i bruk. Det er jo heller ikke enkel og lettfattelig musikk vi skulle høre denne kalde novemberkvelden men halvannen times Mahler på det dystre og melankolske, skrevet i visshet om at han hadde ikke lenge igjen å leve.
Det var også den siste symfonien Mahler fikk fullført i sin helhet. Han hadde riktignok skissert tre og fullført to satser til en tiende symfoni men fikk ikke gjort dem helt ferdig før han døde i 1912. I disse to siste symfoniene var Mahler i ferd med å tegne opp et nytt symfonisk landskap. To mektige langsomme yttersatser omslutter de mer livlige og burleske mellomsatsene. Den niende er den mektigste av de to av den grunn at her fikk han endelig fullført symfonien på en slik måte at den framstår som en helhet.
Ennå er Mahler tonal i tonebildet men så absolutt mot yttergrensene at du nesten ‘hører’ han sprenger de tradisjonelle skalaene, som i partier i førstesatsen, slik Schönberg skrev sine store orkesterverk før han konsekvent gikk over til tolvtonerekken. Symfonien er mektig i enhver form. Den omfatter et helt komponistliv i hva han fikk utrette, du hører ‘alt’, fra dystre stemninger til lystige melodier, fra dans til sørgemarsj, fra livshåp til deteminisme. Den gir mer enn noe annet syn for Mahlers berømte ord til Sibelius i en diskusjon om at ‘symfonien skal omfatte alt, den skal omfatte en hel verden‘.
Så klemmer vi oss inn i et prakk fullt og summende konserthus en mørk og kald novemberkveld mens de første snøfjonene virvler forbi utenfor og lar oss føre inn i denne mystiske, symbolske, mørke men også livsglade og først og fremste vakre toneverdenen til Mahler. Oslo-filharmonien har tidligere spilt inn denne symfonien med Mariss Jansons – en innspilling som vakte jubel, og det er ikke mer enn litt over to år siden de sist framførte den med Jukka-Pekka Saraste. Man kan gjerne si at det er blitt et slags signalverk for orkesteret. Men slik vi hørte den i går ble den ikke framført med rutinens mangel på engasjement, snarere tvert imot, her sto innsatsen til entusiastisk innlevelse og sårbar følsomhet. Det var ikke til å unngå at du faktisk ‘følte’ hvordan nervene kveilet seg i tykke bunter over orkesterpodiet. Det er slik det skal være!
Det er en utrolig vakker symfoni. Fra den langsom skridende førstesatsen hvor paukene står sentralt i et av hovedmotivene, til den nærmest rytmiske annensatsen som andre komponister (Berio) fant så spennende at de brukte den som grunnlag for en egen symfoni, til den burleske katastrofen i tredjesatsen, og til vi avslutter med en utrolig vakker coda i sistesatsen. Her nærmest hvisker første- og annen-fioliner til hverandre i omtrent ikke hørbare toner da symfonien langsomt dør ut. Dette lange coda-partiet må tilhøre noe av det vakreste komponisten noengang fikk seg til å skrive. Her må vi også berømme den følsomme roen som preget fiolinene.
Orkesteret markerte seg som et internasjonalt Mahler-orkester allerede under Mariss Janssons‘ tid og særlig med de tre symfoniene de spilte inn med ham. Det er ikke blitt mindre med nåværende sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste. Derfor var det helt riktig at den siste innspillingen med den sjette symfonien fra i vinter forelå ferdig fra presseriet til denne konserten.
