Oliver Sacks: Onkel Wolfram – minner fra en kjemisk barndom, Oversatt av Knut Johansen, Cappelen, 2006, 333 sider
 Oliver Sacks er professor i klinisk nevrologi og har tidligere forfattet en rekke populærvitenskaplige bøker. Den mest kjente er kanskje Awakenings fra 1973 som er filmatisert med Robert De Niro og Robin Williams i hovedrollene. Onkel Wolfram er Oliver Sacks selvbiografi og den tar oss med til hans barndom i London før og etter den andre verdenskrig.
Oliver Sacks begynner fortellingen om sin barndom med litt familiehistorie fra morssiden. Morfaren Mordechai Fredkin rømte 16 år gammel fra Russland og kosakkhæren med falskt pass og levde videre som Marcus Landau først i Paris og senere i London. Marcus Landau livnærte seg på mange måter gjennom livet, men hans store pasjon var matematikken og realfagene. Han insisterte på at alle hans barn, også jentene, skulle ha en utdannelse, og langt de fleste av de atten barna ble realister. Som yngste barn av det nest yngste barnet møtte Oliver aldri sin bestefar, de to ble født med nesten hundre års mellomrom (1837 og 1933). Oliver ble allikevel påvirket av morfarens interesse for den naturvitenskaplige verden via sin mor og utallige tanter og onkler. Frem til krigen brøt ut levde Oliver Sacks et problemløst og litt eventyrlig liv i nr 37, et stort hus i krysset mellom Mapsbury Road og Exeter Road. Det store huset inneholdt foreldrenes legekontorer i tillegg til familien og tanter og onkler som bodde der fast eller kom på besøk. Foreldrene tok også raust imot andre som i perioder trengte husly. For attpåklatten og minstemann Oliver la alt dette grunnlag for spennende dager. Da krigen brøt ut i 1939 var Oliver bare seks år, foreldre ble oppmuntret til å evakuere barna sine ut av sentrum og Oliver ble sendt på skole sammen med sin seks år eldre bror på landet. Livet på skolen var hardt, med en overlærer med sadistiske tendenser og en forstanderinne som holdt tilbake på maten. Da foreldrene bestemte seg for at han fikk bo sammen med dem i byen igjen var det en usosial og innesluttet gutt de fikk tilbake. Oliver Sacks hadde beholdt sin interesse for realfagene og spesielt kjemi og trakk seg inn i seg selv og faget. Han fikk foreldrenes tillatelse til å lage seg et laboratorium bakerst i huset og her jobbet han seg gjennom kjemihistorien og dypere inn i kjemifaget. Stemmen i fortellingen er varm, omtalen av familien er fylt med respekt. Oliver Sacks forteller usentimentalt om sine prøvelser under krigen. Han viser oss livet til enn nerd fra innsiden og forteller om fagene sine med glød og innlevelse. I deler av boken er det mye fagstoff og lite om den lille Oliver. Han gir et innblikk i dannelsen av en liten kjemiker i en fascinerende og svunnen tid som ikke ligger så langt tilbake i historien. En tid med helt andre begrensninger og samtidig helt andre muligheter enn i dag. Jeg vil gi denne boken mine varmeste anbefalinger. To viktige aspekter ved boken treffer meg på hjemmebane. Kjemi er ”mitt” fag og London er ”min” by. Det skal sies at omtrent halve boken er kjemihistorie og uten en viss interesse for naturvitenskap kan den nok bli litt tung. |
