Opera-saken: Tobbens visjoner

Men ingen får høre opera.

Dette paradoksale faktum står i skarp relieff til vår nasjonale operainstitusjons korte historie. For det var rørsla – arbeiderbevegelsen – som i sin tid bar fram operatanken i Norge helt fram til å materialisere seg i en egen nasjonalopera med fast tilholdsted.

Den gangen var det Werna Gerhardsen og Oslo Arbeiderparti med god støtte av de ortodokse Moskva-tro kommunistene i Oslo Bystyre, som kjempet fram de nødvendige vedtakene som endte med etablering av en norsk nasjonalopera med Kirsten Flagstad som første sjef på slutten av 50-tallet.

Og det var rørsla som ga operaen husly på Youngsorget i sitt eget Folketeater, som ble bygget for fagbevegelsens penger på 20- og 30-tallet. Den gangen Nordens største og mest moderne scene.

Ildsjelene i det opprinnelige operaselskapet – og helt opp til slutten av sytti-tallet drivkreftene både som administrative og kunstneriske ledere som utøvere – var brødrene Brunvoll. Også de med nær tilknytning til rørsla.

Så man den gangen – og vi snakker om 60- og 70-tall – på operaens publikumsmasse, finner vi en langt annen sammensetning enn for eksempel Nationaltheatret. Innslaget av folk ‘østfra’ var betydelig og publikum reflekterte i mer enn noen annen kulturinstitusjon i byen befolkningens geografiske og økonomiske sammensetning.

Slikt er ikke uvanlig. I Sør-Europa er opera folkets kunst framfor noe annet. Og ser man på operalitteraturen må man være blind for ikke å finne at konflikten på scenen ofte gjenspeiler kampen mot undertrykkelse og maktmisbruk, det som rett og slett kan kalles for klassekamp – det være seg Tosca, Carmen eller Rigoletto.

Når en statsminister utgått fra rørsla nå faller operaen i ryggen og setter den opp mot bygging av enerom på sykehjemmene, faller han også sitt eget partis nære historie i ryggen. Man kan si hva man vil om en mann som velger å fri til de mest primitive driftene i befolkningen – og mange har allerede vist å uttrykke seg i klare ordelag om denne totale kollapsen for populismen og Carl I. Hagen. 

Men at han faller sitt eget parti ryggen, vil vi gjerne her og nå påpeke. Historieløsheten hos Jagland er tragisk å oppleve. Det er politikk på det verste: ledet av meningsmålinger uten profil og ryggrad.

Og totalt uten holdning og kunnskap til arbeiderbevegelsens egen bærende idé for folkeopplysning og kultur – det som i sin tid førte til byggingen av Folketeatret og opprettelsen av en norsk nasjonalopera.

Vi skulle gjerne føyd på noen ord om sangens plass i rørsla, men lar være.

Visste du at partiformannen har kontor vegg i vegg med operaens scene? Nei, du er i trygt selskap – partiformannen og statsministeren vet det nok knapt selv….