Oppbyggelige notater

Göran Rosenberg: Tanker om journalistikk, Til norsk ved Nøste Kendzior, Aschehoug 2003, 218 s.

Svenske Göran Rosenberg har lang fartstid som journalist. I hjemlandet har han jobbet for både aviser, tv og radio. Blant annet var han i en årrekke sjefsredaktør for det essayistiske tidsskriftet Moderna Tider. Og han er fortsatt gjesteprofessor ved journaliststudiet til Stockholms Universitet. Før har han skrevet boka “Det tapte landet – Israel – en personlig historie“.

“Tanker om journalistikk” er hans kritiske, men velmenende refleksjoner omkring journalistens språk og sosiale rolle i en stadig mer rasjonalisert tid. Rosenberg legger med disse betraktningene fram en slags presseetikk i notats form, og tar avstand fra journalismen ut fra flere hensyn. Argumentene han presenterer er underbygde og treffende.

Men det er ingen radikal omdreining forfatteren vil ta til orde for. Han tar heller tak i grunnstammen i hva det vil si å være journalist og skape journalistikk, og korrigerer en profesjonalisert og kommersialisert kurs med et eget sett velfunderte holdninger. Mest av alt tar Rosenberg opp problemet med at ektheten forsvinner pga. kravet om inntjening.

Forfatterens verdispekter er tuftet på bred erfaring og oppriktig fascinasjon. Synet hans tjener til vitebegjæret, ettertenksomhetens og engasjementets fordel. Men slike holdninger kan ikke inntas mekanisk. En bør heller framelske dem ved å forfølge et instinkt. Mangel på dette elementære instinktet er i denne boka et ankepunkt mot en kunstig og kynisk journalistikk.

Rosenberg ønsker meddelelsen som middel for saken, offentligheten klarere definert og den subjektive “underskrift” fra journalisten. Slik kan ånden i yrket og sannhetsgehalten i samfunnsdiskursen overleve. På tross av den subjektive “underskriften”, som han oversetter som “sjel”, ønsker han også en større distanse mellom journalisten og saken, for å avvæpne innforståttheten og ekshibisjonismen.

Jeg skriver under på de fleste av Rosenbergs verdier, og vil si han i denne boka mestrer å ta noen skritt bakover for å betrakte sitt eget sosiale felt som forfatter. Han lar seg ikke friste til å skrive
ournalistisk om journalistikk. Han unngår det faglig bastante språkleiet, men da ikke til gunst for sentimentaliteten. Språkføringen er isteden naturlig balansert. Dette gjør teksten levende og innbydende.

I en så appellerende, velkomponert, stilsikker og tillitsvekkende bok som dette, er det faktisk en skuffelse å nå etterordet til Helge Rønning. Det er fyldig nok, men klarer ikke å bygge videre på Rosenbergs perspektiver. Snarere gjengir det dem og forsøker litt krampeaktig å vri tematikken mot norske forhold. Dette klarer Rosenbergs tanker seg godt uten.

“Tanker om journalistikk” gir trengt støtte til en fokusert og bærekratig journalistikkritikk. For de som ikke stiller spørsmål ved kommersiell ensretting og journalistisk hulhet og selvrettferdighet, kan boka åpne for nye kritiske perspektiver. Dessuten kan den fungere som en introduksjon til journalistyrket.