Tor Obrestad: Vi skal kle fjellet med menneske og våpen, Gyldendal 2006, 366 s.
Tor Obrestad har skrevet en omfattende bok om sitt ungdomssvermeri og engasjement i m-l bevegelsen, noe som fortsatte langt inn i voksen alder. Gjennom sitt alter ego, Tor Johnsen, forteller han om hvordan han ble fenget av ungdomssopprøret på slutten av 1960-tallet og hvordan dette førte rett inn i den norske m-l bevegelsen. Dernest hans voksende og etterhvert dype tvil. Siste del av boka stilles dette under en lupe, hvordan kunne det ha seg – og ikke minst, hvorfor gikk det til at det sterkeste organisatortiske uttrykket for ungdomsopprøret som Vesten hadde sett fikk en slags indre oppløsning på slutten av 1980-tallet?
Boka er dels roman, dels dokumentarisk. Forfatteren har tydeligvis arbeidet lenge med denne boka. Notater som han gjorde i sin tid dukker opp fra tid til annen. Men mest vellykket er han der han legger inn samtaler – som oppfattes som faktisk virkelige – mellom venner og kamerater helt fra starten. Her åpner han for sin tvil og lar denne tvilen spille sterkere og sterkere ut underveis i boka.
Norge var et særtilfelle i Vesten, ja, en kan si i hele verden i så måte. Her hjemme vokste det fram en tradisjonell kommunistisk bevegelse bygget på leninistiske prinsipper ut fra det anarkistiske ungdomsopprøret på slutten av 60-tallet. Det som var relativt uskyldig hasjrøyking i Slottsparken utviklet seg til å følge organisatoriske veier – ikke minst holde stø kurs unna flørt med hallusinatoriske stoffer og voldelig terrorisme – til å bli et tradisjonelt kommunistisk parti.
Akkurat dette siste berører ikke Obrestad så altfor mye i denne boka. Han kom med på et tidspunkt da Morgan Kane avløste reven. Riktignok nevnes m-l bevegelsens holdning til ‘ultra-venstre’, slik man så aksjoner i Vest-Tyskland, Italia og Sverige. Men disse avvikene fra ‘linja’ blir ikke for alvor drøftet i boka, utenom et par episoder hvor tysk ungdom oppsøker det norske miljøet.
Det er ikke vanskelig å se at Obrestad skriver om seg selv og det miljøet han kjente. Bostedet, i åsen rett bak Vestbysvingen på Grorud, er korrekt. Hans store løperaktivitet, som førte ham inn på resultatslistene i maraton-NM (ikke nevnt i boka) er korrekt. De omtalte personene opptrer gjerne med oppdiktete eller virkelige navn. Noen ganger også med den tidens dekknavn, som legendariske Billy (Kjell Skjervø) fra Steinkjer.
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen personer og begivenheter. Vi skriver tross alt vår nære historie, begivenhetene går ikke lenger enn noen få år tilbake i tiden. Personene går for det meste rundt oss den dag i dag, og noen av dem preger i stor grad dagens media. Kanskje dette gjør at Obrestad har vært forsiktig med å gå altfor mye inn i detalj på særlig personene, det kan bli for nært og føles ubehagelig.
Dette er Tor Obrestads bok om sin tid i m-l bevegelsen. Det har blitt en bok i grenselandet mellom fiksjon og dokumentasjon, og man kan kanskje si at han redder seg ved den oppdiktete Tor Johnsen-skikkelsen. Men jeg vil ikke kalle boka utelukkende en roman. Til det kjenner jeg begivenhetene fra den tiden altfor godt, og bodde noen år bare tvers over jernbanelinja fra forfatteren. Senere kunne jeg på søndagene registrere ham på løpetur inn i Losby-marka på en av sine vanvittige langturer.
Ungdomsopprøret og den medfølende m-l tiden er skildret i norsk litteratur i klassiske bøker som Arild Asnes og Gymnaslærer Pedersen. Disse Dag Solstad-bøkene er ikke de eneste, Tor Obrestads bok føyer seg inn i en lang rekke bøker av Kjell Askilden, Espen Haavardsholm og andre. M-l’erne dominerte i mange år det norske litteraturmiljøet. De hadde formannen i Forfatterforeningen (Bjørn Nilsen) og det skulle bare mangle at dette ikke har gitt seg utslag i litteraturen. Tor Obrestad har tidligere gitt ut Sauda streik og Stå på. Men akkurat forholdene blant litteratene berører han knapt i denne selvbiografiske boka. Noe skjærer han inn i forlagsverdenen, her får vi belyst hvordan de store norske forlagene nærmest var overbefolket av m-l’ere på den tiden.
Dette er ikke noe særtilfelle. Studentmiljøet og kulturlivet var i noen år på begynnelsen av 70-tallet mer eller mindre preget av m-l’ere. Dette gjorde seg sterkt synbare uttrykk i eksempelvis studentersamfunnene i våre universitetsbyer, på teatrene, i NRK, og ikke minst avisene (selv ledet jeg en tid en celle i daværende Arbeiderbladet med møter dypt gjemt i et kott inne i lokalene). Fra midten av 70-tallet gjorde proletariseringskampanjen seg gjeldende. Tusenvis forlot sine studier, eller akademiske stillinger, og tok seg arbeid i industrien. Mange ble der – og er der ennå.
Tor Obrestad har mye rosende å si om dette. Han gjør et poeng av at mange av disse folkene som kunne gjøre seg store karrierer i det borgerlige livet og ha et trygt liv gjennom høyt betalte stillinger, har gjort – og gjør! – betydelig store innsatser i arbeidslivet. Noen av dem har klatret helt til topps som tillitsvalgte. Der har de preget media – og gjør det ikke minst i dag – i en gjerning som har forfatterens aller dypeste respekt.
Der jeg synes boka står seg, første delen blir for meg en noe utvendig oppramsing av hvordan man kunne føle entusiasme og ofre seg for ‘saka’, er når forfatteren lar sin tvil slippe til. Her drøfter han, dels gjennom sine samtaler mellom Tor Johnson og vennene hans, hvordan m-l bevegelsen alt på et tidlig tidspunkt gravde sin egen grav ved å tillempe prinsipper fra 1920-tallets klassekamp i stedet for å ta utgangspunkt der den startet, gjennom at en hel ungdomsgenerasjon gjorde opprør mot det vestlige stivnete samfunnet.
Kraften i dette opprøret var ikke liten. På den skolen, Groruddalen videregående, som var nabo til der Obrestad bodde på 70-tallet, ble det heist FNL-flagg og skulle startes grunnsirkel i marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. Av skolens nærmere 1200 elever meldte det seg 600. Dette sier i grunnen alt om hva som foregikk.
Boka berører den overvåkinga fra politiets side som fant sted i disse årene. Til dels opptrer Obrestad med noen merkverdigheter i dette, han lar både statsminister (Willoch?) og folk fra daværende sikkerhetspoliti komme med avdempende unnskyldninger for dette, milevidt i fra den offisielle versjonen slik den har gjort seg utslag i Lund-kommisjonen og Stortingets behandling av disse forholdene. Men andre ganger kan vi finne igjen det som Lund-kommisjonen omtaler, den alldeles vettløse og ressurskrevende spioneringen på privatpersoner som gikk langt inn i manges personlige liv på denne tiden. Obrestad berører det knapt, men Arbeiderpartiets rolle i dette er ikke ubetydelig. I et hus, bare hundre meter fra der Obrestad bodde, var det fra 1950-tallets kalde krig-tider en sentral for innrapportering av ‘elementer’s aktivitet ned til Youngstorget og dets nærmeste omgivelser. Denne var ennå i funksjon da m-l tiden startet.
Men den interne oppråtninga av Arbeiderpartiet, og ikke minst den mennesketypen dette skapte, er et tema for seg selv.
Obrestad blir selv noe vidløftig i sine teorier på slutten av boka. Han lar i samtales form drøfte fenomenet ‘den norske m-l bevegelsen’. Hvorfor gikk det som det gikk? Hvorfor løftet den seg ikke videre fra det utgangspunktet den hadde og bygde videre på de tross alt imponerende resultater den oppnådde i sin tid? Klassekampen som dagsavis, ennå eksisterende, er et eksempel i så måte. Obrestad legger ikke skjul på at den norske m-l bevegelsen på denne tiden var et særfenomen, og at den var det sterkeste organisatoriske uttrykket for ungdomsopprøret som verden hadde sett.
Dette har har utvilsomt rett i. Derimot virker det noe luftig at han lar tankene gå dithen at diverse etteretningsorganisasjoner, som faktisk sto bak m-l bevegelsen i en rekke vesteuropeiske land (i Sverige hadde den flertallet i sentralkomiteen i daværende SKP) også måtte ha hatt sine folk i Norge. Og faktisk helt oppe i toppen, i den forstand at de var flinke til å stille de rette parolene som førte til indre oppløsning. Disse, i særlig grad sikkerhetsdirektivet som sprang ut av de såkalte ‘Høyre-tesene’ på midten av 70-tallet, førte til at folk ble frustrerte, gravde seg ned i all hemmelighet i påvente av Sovjets invasjon og den tredje verdenskrig og at bevegelsen mistet sitt sting og engasjement. Medlemmene ble trøtte, fysiske og ikke minst psykiske skader begynte å gjøre seg gjeldende, belastningen med et ungdomsopprørs harde engasjement begynte å gjøre seg gjeldende for alvor.
Dette går kanskje for langt. Det er bare to, i høyden tre, personer som kan si noe om dette. De er i høyeste grad oppegående den dag i dag. Forklaringen er nok en langt annen. Det er ikke vanskelig å se hvordan entusiastisk ungdom kunne romantisere forholdene i arbeiderbevegelsen på 1920-tallet og ta tilflukt i tenkning som hadde med den tids forhold å gjøre. At bevegelsen snudde seg vekk fra det grunnlaget den startet på – opposisjonen, evnen til å tenke på tvers og være i opprør – og heller tok tilflukt i noe som kunne likne på et ensrettet, puritansk, lavkirkelig norsk vestlandsmiljø, kan være noe av grunnen samtidig som de internasjonale forbildene, Vietnam, Albania og til slutt Maos Kina falt i grus. Det er også dette Obrestad overbevisende lar slippe fram i sine samtaler.
Derfor er dette noe langt annet enn en frittstående roman. Det er Tor Obrestads oppgjør med m-l tiden, ikke minst de stygge sidene som kom til å prege m-l bevegelsen fra slutten av 70-årene og framover. Han gjør ikke noe stort poeng av det men nevner at m-l bevegelsen også trakk til seg folk som var beruset av makt, og som misbrukte dette. Det blir en bok som i første rekke forteller om hvordan en ledende norsk forfatter lot seg engasjere i et ungdomsopprør, siden lar sin tvil slippe til i økende grad før det endelige bruddet kom som resultat av at han hadde mistet drivet og rett og slett gått trøtt.
Men som sådan – en roman med sterke dokumentariske trekk – har den avgjort sin store verdi.
