Christoffer Carlsson: Den enøyde kaninen. Bazar forlag 2014, 380 s.
Tilsynelatende kunne denne boka til å begynne med være en slags repetisjon på den førti år gamle filmen Picnic med døden. Likhetspunktene er der: et småsted beliggende in the middle of nowhere, uvanlige mennesker med uvanlig oppførsel som følge av helt opplagt intimere samkvem av mennesker i tett familie, uforklarlige hendelser, mystiske individer sniker seg rundt i bakgrunnen, grøss…
Men dette er bare innledningen og det er bare tilsynelatende. For denne krimboka står trygt på egne ben. Den har sin egen intrige og i hovedtrekkene er den ulik filmen. Hovedpersonen er hjemmehørende på dette småstedet. Han kommer hjem fra Stockholm og studier i sommerferien og får kontakt med sine gamle venner. De er som ungdommeer flest. Litt rølpete, litt vågale på å prøve ting på grensen av det lovlige og aksepterte, som dop, sex – og etterhvert også enkle vinningsforbrytelser.
Men så går det galt. Det ene etter det andre baller på seg av komplikasjoner og vi er plutselig inne i en større bandekrig.
Grepet forfatteren bruker er sympatisk. Han beskriver det hele sett fra den nylig hjemkomnes side. Hvordan det er å møte de små forholdene igjen, de forhold han hadde flyktet fra. Trangheten, tettheten, sladderen, men også samholdet mellom menneskene der beskrives intenst. Derfor tones også boka ut i en lang epilog etter at selve handlingen er avsluttet.
Man kan gjerne utdele merkelappene ‘bygdekrim’ eller ‘bygdekrim noir’. Jeg velger ingen slik. Denne boka står fullt og fast på egne ben og sin egen historie. Ikke minst sitt miljø.
Oppsiktsvekkende god.
