Vær så god, bli gal, bli fortvilet, bli fylt av forbannelse. Dette er boka som appelerer til alle dine følelser, om du måtte ha noen igjen. Har du lyst til å gi opp lesingen så mist ikke motet. Boka ender i en barnslig fortryllelse som i et av des Knaben Zauberhorn-diktene der et storøyd barn titter rundt seg i paradisets have med vakende fisk og beitende dyr.
Gert Nygårdshaug skriver som en frodig villstyring, som en hoppekåt geit som spretter rundt i fjelllsida. Her er et oppkomme av ideer og en fantasi uten like.
Gert Nygårdshaug: Zoo Europa, Cappelen Damm 2018, 507 s.
Men visjonene hans er sterke og opprørende. Her skildrer han vår tenkte nære framtid.
Mange faktorer krysses i denne boka. På et slags vis er det en frittstående fortsettelse av hans tidligere bøker i Mino-serien, om miljøkrise, forsøpling, utarming, kapitalismens grådighet og undertrykking. Gamle helter dukker opp på nytt.
Sivilisasjonen har på et vis opphørt å eksistere eller «gått under» og menneskene har inntil nylig vært delt opp i frittstående lommer, før de på mystisk vis forsvinner, oppløst i støv. De forvarslene vi allerede har sett har nå slått til for fullt. Det har vært en altomfattende borgerkrig. Flyktningestrømmen sørfra over Middelhavet, etableringen av fundamentalistiske kalifater og fascistiske grupper som dyrker Utøya-terroristen har kjempet blodig mot hverandre samtidig som naturen har tatt sin hevn gjennom uforståelige fenomener. Vi kan kort si at det forvarselet vi har fått i sommer med uttørking og katastrofe er blitt en realitet.
Det som driver bokas handling er forfatterens gamle helter som midt oppe i kaoset er på leting etter hverandre ad telepatiske veier.
Årets bok henter næring fra en rekke av hans tidligere bøker. Han går også langt på vei på med å drøfte hvordan det er blitt slik, med forurensning, forsøpling, naturødeleggelse og et grenseløst menneskelig begjær som ødelegger alt rundt seg inkludert naturen og dermed vår egen klode. Disse drøftelsene – diskusjonene og samtalene – er kanskje bokas mest verdifulle side. Her gir forfatteren oss alvorlige tankekors, bl.a. om den menneskelige natur.
Men innimellom gir han oss også et glimt av verden slik den kan ha blitt opplevd (av ham selv?) i Femundsmarka med blinkende ørret-vann og mosemyke stier.
Forfatteren søker lindring i særlig to miljøer: de rasjonelle forskerne og de søkende litteratene og tenkerne. Her finner han håpet for framtida samtidig som han refererer tilbake i tid, til tanker som tidligere har gjort seg gjeldende.
Gert Nygårdshaug er gudbenådet forsynt med fantasi og iderikdom. Jeg lot ikke mangelen på fotfeste og realisme i selve handlingen ødelegge for meg men lot meg heller fengsle av samtalene og ideene som bæres fram i dette som kan oppleves som en vond fabel. Nå som vi opplever at galskapen og egoismen har fått fotfeste i verdens mektigste embete og du kan kaste et blikk ut av vinduet ditt på den tørre plenen utenfor, er det så absolutt på plass med skriveføre mennesker som kommer med annet enn selvsentrerte rødvinsbestenkte sjelsopplevelser. Vi som lever som verdens rikeste ser foran oss hvordan dette ødelegger oss, vi blir egoistiske, selvopptatte og blottet for omtanke og nestekjærlighet. Russens oppførsel på greske øyer i sommer er et eksempel som faller raskt i hu.
Boka kaller på sterke følelser: du har mest lyst til å slenge den fra deg. Men hvor kvalmende og ubehagelig du enn synes det er å lese denne boka, hvor forbanna du enn blir, knytt nevene og hold ut.
Denne kraftsalven fyrer han løs: «Vi har politikere og ledere som oppfører seg, snakker og planlegger som kognitive minusvarianter. Trumpister, krigshissere, populister; vraltende ministere som lyser av selvgodhet og mangel på helhetstenkning om fremtiden. You name it, I blame it!»
En bok utenom det vanlige. Meningsfylt, sjokkerende, oppskakende. Som gjør noe med deg. Stå på, Gert!
