Et seriøst løft og en gedigen prestasjon! Det er ikke helt enkelt å skrive en større historiebok om Norge, særlig ikke om de siste femti år. Her skal forlag og forfatter ha stor ros!
Dette er virkelig en seriøs historiebok som omfatter den kanskje viktigste perioden i norsk historie, tiden fra 1945 fram til i dag (2015). Mye av innholdet og retningen for denne framstillingen gies i selve tittelen – den lange oppturen – og forsidebildet med Gerhardsen. Historikeren opplever norsk nåtidshistorie som en lang opptur som ikke er slutt ennå.
Finn Olstad: Den lange oppturen. Norsk historie 1945 – 2015 Dreyer forlag 2017, 444 s.
Nåtidshistorie er vanskelig å skrive for uansett hvilken vinkling man tar vil man mer eller mindre ramle inn i dagens stridsspørsmål av tildels brennbar politisk karakter. Og hvis man ikke gjør det ville framstillingen framstått som usedvanlig kjedelig og grå.
Stor takknemlighet derfor for at vi har fått en samlet framstilling av norsk historie i syttifem år som også tør å si tingene rett ut. Det er når vi ser de lange linjene at vi også har mulighet til å fatte det som skjer i dag, eller rettere, har større mulighet til å gripe det. Det er jo egentlig ikke småtteri det som har skjedd.
For det har forandret seg mye i dette landet siden okkupasjonen tok slutt i 1945. Vi har steget fram fra å være en liten nasjon av fiskere med den plagsomme sydvesten bitende rundt nakken og småbønder kravlende i steinete jorder til å bli kanskje verdens rikeste land – i hvert fall det beste å leve i – i løpet av denne perioden.
Finn Olstad peker på at det er havet, enten det dreier seg om olje og gass eller fiskeoppdrett, som har gitt oss denne rikdommen, mer av flaks enn av flittighet og dyktighet.
Finn Olstad forteller om denne forvandlingen med relativt klar tale og godt innsyn. Jeg hadde stor glede av dette. Særlig når jeg sammenlikner hans framstilling med egne erfaringer de aktuelle årene. Her blir det nyttig og levende!
Jeg må si at når det kom til 70-tallet var jeg på forhånd tvilende til at han ville makte å skrive en noenlunde balansert framstilling. Men her ble jeg positivt overrasket selv om det selvfølgelig er ting å sette fingeren på. Stoffet fenget stort!
Det morsomme med hans framstilling er at det går opp for leseren at det var ikke Høyre-regjeringene med Willoch som gjennomførte tiltakene med Høyre-bølgen for å rive ned velferdsstaten som Arbeiderpartiet hadde bygget opp i alle år etter krigen, men Gro Harlem Brundtland og hennes skiftende AP-regjeringer! Slikt kan jo i etterkant kraftig diskuteres og mange vil nok være tvilende til slike konklusjoner. Men Olstad bærer fram belegg for dette i form av statistikker og Stortings-vedtak.
Men i og med at dette er nåtidshistorie og egne erfaringer kan trekkes inn, står konklusjonene i hvert fall for meg temmelig klare.
Selvfølgelig glipper det en god del mot slutten når vi nærmer oss 2015. Her er det tydelig at forfatteren får vanskeligheter med å holde sakene fra hverandre og de store linjene forsvinner. Men dette blir som plukk å regne for hele den perioden hans framstilling omfatter.
Det er slik verdien av en nåtidshistorie som dette vokser og får stor betydning!
