Kristian Wiese Wikborg: Avtrykk Vigmostad & Bjørke 2014, 384 s.
En debutroman fra en ung mann som ikke legger skjul på at han har vokst opp på ‘åsen’. Boka handler dels om oppvekst og vennemiljø i dette området og dels den unge mannens strev etter å ‘finne seg selv’. For bokas jeg-person blir det en lang elegi om savnet etter vennene fra tidlig ungdom som gradvis forsvant.
Det er også en beskrivelse av tilhørighet: hører han egentlig hjemme her, synes han at et liv i et slikt miljø er det rette for ham der kameratene går rundt i evig frykt for at pappa ikke lenger er på listen over de fire hundre rikeste i landet?
I sin frustrasjon føres han til kunststudier i London, men også her dukker skyggene fra oppveksten opp og erkjennelsen av at han ikke hører hjemme på det studiet han har valgt seg som kunstmaler møter ham. Likevel er storbyen for han noe annet – og rikere. Ikke minst er det en by full av spennende parties og stoff.
Parallelt i handlingen er det en nåtidsbeskrivelse av et møte med hans fremste venn fra tidlig ungdom av. Han er nå havnet på asyl og sitter mer eller mindre innesperret fra verden med sine vanvittige forestillinger.
Til slutt drives handlingen til en fatal slutt for de to nærmeste vennene hans.
Der det vanligvis butter for undertegnete er å lese side opp og side ned om folk som har penger nok, fete sommerslott på Rivieraen og ellers hensløver livet i makelig overforforbruk. Slikt engasjerer ikke i særlig grad. Heller ikke når det sprites opp med litt gærninghistorier. Men her er det jo mye av det motsatte det dreier seg om, om hvorvidt jeg-personen egentlig hører hjemme blandt blåsoss på beste vestkant eller ved svømmebassenget i Frankrike.
Vi får si tja…
