Trefoldighetskirken 5.3.2002 Oslo Kirkemusikkfestival – Haug: Poema patetica, Valen: Darest Thou Now O Soul, Die dunkle Nacht der Seele, Nenia, Poulenc: Stabat Mater, Kringkastingsorkestret, Grex Vocalis, Siri Torjesen – sopran, dir.: Johannes Gustavsson
Kveldens konsert i Kirkemusikkfestivalen i Oslo var viet Fartein Valen. Selv om en mindre del av kveldens program var avsatt til hans musikk, gjorde både de tre korte verkene som ble presentert av ham og særlig Halvor Haugs symfoniske dikt Poema patetica – helt i Valens ånd – så stort inntrykk at det satt der for hele kvelden.
Trist fordi Poulencs Stabat mater falt på en måte igjennom i denne sammenhengen. Det er et verk som i temperament og uttrykk appellerer til helt andre stemninger enn det Fartein Valen legger opp til. Vi kunne ønske det opplevd i en annen sammenheng, også slik at koret, Grex Vocalis, kunne komme bedre til sin rett.
Det var 50-års markeringen av Fartein Valens død som var den offisielle rammen for denne konserten. At han hører hjemme på en kirkemusikkfestival fikk vi demonstrert med en nesten opplagt selvfølgelighet. Hans tolvtonestil retter seg inn mot det opphøyete. De lange linjene tilhører kirkerommet. Her er intet ekstra overfløderi, frieri til det ekstragavante eller til utvendige følelser – her er det de buete lange linjene i musikken som teller, tynn i tonespråk og orkestrering, minimal i uttrykket og uten noe flotten-feiersk over seg.
Med Halvor Haugs symfonisk dikt Poema patetica kom vi også tett inn på Fartein Valen, lange linjer slik de ble antydet fra annenfiolinene i starten, et tonespråk som mer er det enkle framfor det utadvendte.
Sopranen Siri Torjesen sto løpet med å foredra to av Fartein Valens orkestersanger. De er nydelige, på det rette viset, uten at det blir spekulativt og utvendig.
Et kirkerom kan bedra. Den fyldige etterklangen kan drive sitt eget krokettspill høyt oppe under kuppelen. Og i Trefoldighetskirken kan man lett la seg forføre av den mektige klangen. Her slo Fartein Valen til for fullt. Her kom hans kanskje noe pistrete orkesterbilde til full rett, det ble åpent og viet seg ut.
Dessuten var det deilig med et stort symfoniorkester, plasert i bredden langs kirkekoret, slik at stereoeffekten ble levende og ekte.
