John Persen: Over Kors og Krone
Oslo-filharmonien dir.: Christian Eggen Aurora ACD 5029
Ultima-festivalen 1999 ble innledet med et orkesterverk av John Persen, Over kors og krone. Verket ble tatt svært godt imot – se Kulturspeilets omtale. Det bygget på hans uoppførte opera Under kors og krone, som han brukte ti år av sitt liv på å skrive. Vi merker oss den ironiske forandringen fra ‘under’ til ‘over’.
Operaen var i sin tid et bestillingsverk fra Den Norske Opera og handlingsrammen er sameopprøret på 1850-tallet hvor flere ble henrettet. Operaen har av kapasitetsmessige grunner ikke hatt ressurser til å sette opp dette verket. At det senere ble et orkesterverk skyldes at Persen lot seg overtale til å ‘file det ned’ til denne formen.
Orkesterverket er ikke operaen, men det bygger på operaens tonemateriale. Det er også en historie om hvordan 17,5 kg med noter ble redusert til 1,3 kg. Orkesterverket er et selvstendig verk.
Det er et omfattende, dramatisk og tildels komplisert verk. Det er ikke den slags musikk man bare setter seg ned med for å ha en hyggelig stund i sofakroken.
Men det er et verk som du trygt kan bruke lange stunder på å lytte til med stort utbytte. Musikken starter i det stille, nesten mystiske, og bygger seg opp til dramatiske høyder.
De som leter etter noe ‘samisk’ eller ‘arktisk’ i denne musikken, vil lete forgjeves. Musikkspråket er modernistisk syttitalls. Orkesterpalletten er rik. Tilhøreren må være kjent med operaen – og det er vel ingen andre enn komponisten selv – for å kunne lese noe ut av det dramatiske handlingsforløpet i musikken.
Jeg har brukt uvanlig lang tid på å lytte på denne CD’en. I ukesvis har jeg lagt musikken vekk, så tatt den for meg igjen. Det er nå bare én ting å si, dette er uhyre sterk musikk. Etterhvert som man blir kjent med den, vokser den i intensitet og dramatisk nerve. Men vær tålmodig, bruk tid på å lytte!
Der musikken tar sterkest tak er de dramatiske fortettede partiene hvor orkestervolum og slagverksintensitet ikke nødvendigvis er på det sterkeste og mest prangende. Dette viser at komponisten har hatt et stoffmateriale til operaen som er utrolig rikt.
Da funderer man på hvorfor den ikke lot seg oppføre. Med to bestilte samtidsoperaer på programmet det nærmeste året og flere bak oss, kan man i hvert fall ikke beskylde den nåværende operaledelsen for å være negativ til ny norsk opera. Da må en stille spørsmålet om det rett og slett ble stilt så sterke krav at en framføring var vanskelig, for ikke å si umulige. For å si det kort: at formen drepte innholdet.
Det er jo synd, for dette er et verk som hadde fortjent mer enn en time på CD. Selv med Oslo-filharmonien.
