Universitetets Aula 4.11.2006 Mendelssohn: Ouverture til Hebridene (Fingals Cave), Wagner: Utdrag fra Den flyvende Hollender og Das Rheingold, Schubert: Symfoni nr. 8 h-moll ‘Den ufullendte’, Wagner: Utdrag fra Die Walküre, Kringkastingsorkesteret, Terje Stensvold – baryton, Markus Lehtinen – dirigent
Terje Stensvold gjør et mektig inntrykk med sin flotte baryton. Etter å ha blitt pensjonist som operasanger her hjemme har han vendt seg mot det store utlandet og gjør nå en ikke helt liten internasjonal karriere. Den flyvende Hollender ble hans store gjennombrudd, først her hjemme og i Frankfurt, siden fulgte Tosca i Stuttgart før andre ledende barytonroller kom til, i Richard Strauss, i Lulu og Fidelioen rekke andre steder, bl.a. Monte Carlo, Hamburg, Brussels og ikke minst ved Deutsche Oper i Berlin.
De to siste sesongene har han vært beskjeftiget med Nibelungen-ringen i Stockholm, i den rollen alle store og fyldige stemmer havner, som den øverste guden Odin, Wotan, i disse store operaene, den største operasyklus som har stått på operahusenes spilleplaner de siste hundreogfemti år.
Signaturrollen hans er likevel i Den flyvende Hollender. Her har vi hørt ham en rekke ganger her hjemme. Det var derfor helt naturlig at han startet med “Die Frist ist um” fra denne operaen. Det var her han bergtok oss i går fra første stund. Uten tvil har hans stemme blitt mektigere, større og atskillig fyldigere. Dessuten er han atskillig sikrene i sin opptreden. Det var ikke lenger enn knappe tre år siden vi hørte ham sist i her hjemme i denne rollen.
Om det er forskjell, så merkes det tydelig ved en slik konsert- anledning. Han er rungende, nesten for bass å regne, og en god baryton er også en habil bass! Fra Den flyvende Hollender toget han inn med de ikke-tilstedeværende gudene inn i Valhall med utdrag fra sin nye signatur-rolle, Wotan i Stockholm.
Konserten ble avsluttet med tonene fra sistescenen av Die Walküre. Det er i denne scenen Wotan tar en nærmest tårevåt avskjed med sin datter før han spenner en vegg av ild rundt henne oppe på klippene. Musikken er sterkt dramatisk, for undertegnete tilhører den en ungdomsopplevelse hvor jeg opplevde den nærmest beruset og forhekset. Det er ikke bare flammene du hører slikke opp slik musikken tegner den, Wotan streker også ut hele dramaet på liv og død, verdens undergang og eventuelle gjenoppstandelse, gjennom sin avskjedssang til datteren, ‘Leb wohl…’.
Det var derfor ikke til å undres at stemningen sto høyt i Aulaen og at Terje Stensvold ble kalt inn gang på gang.
Før det hadde orkesteret under ledelse av Markus Lehtinen spilt sin Mendelssohn-ouverture og Schuberts mest kjente og kjære symfoni, den som alle kjenner fra sine første stunder i musikkeventyret.
Universitets Aula synes å være et ideelt lokale for et orkester av Kringkastingsorkesterets størrelse. De massive marmorveggene gir en resonnans som er helt fenomenal. Selv på bakerste benk trenger du nesten ørepropper under de orkestrale tutti’ene. For en forskjell det i hvert fall er hvis du har hørt Oslo-filharmonien dunke i vei med Beethoven i samme lokale!
Det er ikke til å skjule at Mendelssohn og Schubert kom klart i annen rekke ved denne konserten. Inntrykkene fra Terje Stensvolds opptreden og dramatiske Wagner ble sittende sterkt i. Vi må også tilføye at ved å pøse på ekstra messing i orkesteret – som i utdraget fra Das Rheingold – ble det en merkbar ubalanse med det øvrige orkesteret.
Men pytt sann! Det klinger stort og flott. Og Terje Stensvold er ikke lenger unna enn noen knappe timer til Stockholm for den som vil høre mer av ham, og for den saks skyld i Berlin også på nyåret for vi har mistanke om at oppsetningene av Das Rheingold i Stockholm til våren forlengst er utsolgt.
