Luciano Berio: Rendering etter skissene til Schuberts 10. symfoni, Sonate op. 120 nr. 1- klarinettkonsert etter Brahms’ klarinett-sonate, Sechs frühe Lieder fra Lieder und Gesänge aus der Jugendzeit av Mahler, Bergen Filharmoniske Orkester, dir.: Edward Gardner, Roderick Williams – baryton, Michael Collins – klarinett, Opptak: Grieghallen aug. 2011, Chandos CHSA 5101
De overgår seg selv. Vi har tidligere uttrykt vår begeistring over CD-utgivelsene til Bergen Filharmoniske Orkester. I en tid da CD-markedet faller og klassisk musikk på ingen måte er på listetoppen, skjer det stikk motsatte med Norges andre nasjonalorkester. Hele tre plateselskap kappes om å gi ut CD-innspillinger med dem. Følgelig kommer nye innspillinger tett som haggel. Og hvilke innspillinger! Det er ikke bare Kulturspeilet som uttrykker sin begeistring. En hel musikkverden er forbløffet og i nærmest ekstase.
På denne innspillingen av musikk av Luciano Berio (1925 – 2003) tar de for seg hans transkripsjoner av andre komponisters verk og fragmenter. Her får vi følgelig en klarinettkonsert av Brahms, fritt dandert etter en av hans klarinettsonater, og litt Mahler i hans ungdomslandskap fra fortellinger, myter og toner i Des Knaben Wunderhorn, et materiale han brukte mye av i sine senere symfonier.
Men rosinen i pølsa, eller mer presist, den skinnende juvelen, er hans Rendering som bygger på Schuberts skisser fra sine siste levedager til det som var tenkt å bli hans tiende symfoni. Disse fragmentene har Berio tatt for seg og gitt et eget musikalsk forløp. Du hører både Schubert og Berio her, og dette er rett og slett genialt. For i de tette og sjarmernde tonegangene som du klart forbinder med Schubert stiger det gradvis fram et annet tonelandskap, skimrende og fjerne klanger som antyder det duse og svake av noe langt annet, eller rett og slett det som var, eller det som kunne være tenkelig.
Klanger frambrakt av celesta og svake strykere høyt oppe i registrene skaper dette vage bildet av toner som lager assosiasjonen til noe forgjengelig, eller rett og slett til det som kommer. Det er mesterlig gjort. Komponisten må finne seg i å bære mye av ansvaret for at dette er en praktinnspilling.
I og for seg kunne vi gjerne tatt av hatten for at Brahms endelig har fått seg en klarinettkonsert eller at Mahlers Des Knaben Wunderhorn får seg et par ekstra nummer. Men det er Schubert/Berio som her tar kaka.
Vi kan jo undres over at Bergens-orkesteret har slik suksess på CD-fronten. Det er flere årsaker. Foruten sin sjefsdirigent Andrew Litton bruker de flere andre dirigenter. Det er også utviklet seg til et fremragende orkester, friske i sitt spill og ikke knuget av konvensjonell formalisme. Dette siste er kanskje noe av det viktigste. Selv om orkesteret er et av de eldste i verden bærer det ikke på seg en flere hundre års arv med alle de akademiske forventninger som dette medfører på godt og vondt.
Dette er noe av det aller beste som har skjedd på CD-fronten i det siste!
