Overjordisk

Bjørvika 28.9.2008, Mahler: Symfoni nr. 2, Den Norske Operas kor og orkester, solister: Marita Sølberg og Anna Larsson, dirigent: Zubin Mehta

Det er ikke å ta for hardt i å si at Bjørvika-operaen fikk sin musikalske ilddåp i dag med framføringen av Mahlers overjordisk vakre andre symfoni. Vi har vært med på mange feststunder siden åpningen i april men må ærlig talt innrømme at vi aldri har vært så berørt etter en konsert eller forestilling som etter denne.

Så hadde man hentet på øverste hylle. Ingen ringere enn rutinerte Zubin Mehta ledet det hele og som solister opplevde vi Marita Sølberg ogAnna Larsson. Og ikke minst må nevnes operaens kor og sterkt forsterkete orkester. Det ble til mer enn det en viss operasjef sa til oss før konserten, en ‘once-in-a-life-opplevelse‘.

Hovedpersonen var ene og alene Gustav Mahler. Hans symfoni rager i musikkhistorie som et fyrtårn ved siden av Beethovens niende. Der Beethoven scorer på sitt budskap om gleden, tar Mahler igjen på skjønnheten. Noen vil også hevde budskap, for tekstene hans har også klare pekepinner.

Mahlers symfoni er gitt tilnavnet gjenoppstandelssymfonien. Han ble inspirert til den mektige sistesatsen etter å ha hørt guttesopraner i en Hamburg-kirke på 1890-tallet. Da gjorde han symfonien ferdig etter at den hadde ligget brakk i flere år og førstesatsen hadde levd en stund et selvstendig liv under navnet Totenfeier.

Korpartiene i denne symfoniens sistesats er bortimot det mektigste som noengang er skrevet. Du kan ikke unngå å bli berørt når mansstemmene smeller i med ‘ Bereite dich zu leben!’ 

Zubin Mehta ble for mange verdensberømt etter tre-tenor-eventyret i forbindelse med fotball-VM i Italia i sin tid – og uendelige konserter etter det – der Pavarotti, Domingo og Carreras etablerte seg på en måte som seriøse operasangere knapt har opplevd. Den Bombay-fødte dirigenten er ellers kjent for sitt lange virke ved statsoperaen i München og som leder av Maggio Musicale i Firenze.

Bjørvika-operaen har opplevd mange feststunder, men det spørs om ikke denne søndags ettermiddagen var selve den musikalske ilddåpen. Med denne symfonien fikk det nye operahuset spilt ut alle sine fortrinn, i første rekke den fantastiske akustikken. Det er bare et slikt verk som kan få foldet ut akustikken på alle vis. Når et forsterket operaorkester på langt over hundre musikere og med et mektig kor bak seg og to solister i front framfører denne musikken kan det ikke unngå å gjøre grøssende inntrykk. Bare for å nevne den detaljen at plasseringen av instrumentgruppene utenom scenen – horn, trompeter og slagverk, som Mahler foreskriver, – kommer fram på en langt annen og tydeligere måte enn vi hørte i Oslo Konserthus der denne symfonien sist ble framført i 2007.

Det grøsset i oss da Anna Larsson satte i med de første forsiktige og ydmyke tonene i Uhrlicht. Hun er en dyp alt i aller fremste rekke i verden i dag. Marita Sølberg fløt oppe på henne med sin klare og lyse sopran når sistesatsens Gjenoppstå tonet ut.

Det var en musikalsk opplevelse uten sidestykke og en feststund i den nye operaen som ble til langt mer enn en once-in-a-life-opplevelse. For en overjordisk oppplevelse vi hadde!