Oslo Konserthus 8.11.2007 Rolf Martinsson: Bridge for trompet og orkester, Peter I. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien, Håkan Hardenberger – trompet, Andris Nelsons – dirigent
Det var litt av en overraskelse å oppleve den unge latvieren Andris Nelsons i går. Ikke bare dirigerte han Oslo-filharmonien i selve gjennombruddsverket internasjonalt for orkesteret og sjefsdirigent Mariss Janssons i sin tid, Tsjaikovskijs femte symfoni, han var på en prikk lik orkesterets tidligere sjefsdirigent. Om ikke helt av utseende, men mimikk, armbevegelser og skuldre minnet så mye om Mariss Janssonsat vi rent måtte klype oss i armen. Til og med geipen og den spontane nærmest gutteaktige begeistringen som vi husker så godt, var der også.
Det hører med til historien at 29-åringen Andris Nelsons har vært eleven til Mariss Janssons i en årrekke. Sin unge alder til tross har han vært sjefsdirigent for Latvias nasjonalopera i en årrekke og fra neste høst av tar han over som ny sjefsdirigent i Birmingham.
CD-innspillingen av Tsjaikovskijs femte symfoni med Oslo-filharmonienkom i 1984. Det ble en veritabel sensasjon. Alle Tsjaikovskiijs symfonier ble i rask rekkefølge spilt inn og gitt ut på Chandos. Internasjonale kritikere var i ekstase og betegnet dette som de beste innspillingene av Tsjaikovskijs symfonier som noengang var foretatt. Det åpnet med et slag døren for Oslo-filharmonien og Mariss Janssons. EMI sto klar med platekontrakt og i mange år framover var Oslos til da beskjedne byorkester det symfoniorkesteret i verden som gjorde flest innspillinger av klassisk musikk. Invitasjonene til å spille rant inn, med ett var de populære gjester i Salzburg, Musikverein og Carnegie Hall.
Når de nå etter nesten tjuefem år tar tak igjen i gjennombruddsverket – og med en nærmest identisk utgave av den da riktignok et par år eldre latvieren – kan vi sammenlikne og finne ut hvordan orkesteret har utviklet seg i disse årene. Nelsons og Mariss Janssons har en nærmest identisk måte å nærme seg Tsjaikovskijs musikk på. De liker de sødmefylte store linjene hos Tsjaikovskij og er svært opptatt av detaljene. Om det er noen stor forskjell mellom orkesteret anno 1984 og 2007 er den vanskelig å finne. Oslo-filharmonien har i hvert fall ikke blitt dårligere. Skal man si noe må det være at presisjonen og spenstigheten kanskje er et ørlite hakk hvassere i dag. Og selvsagt at akustikken i Oslo Konserthus er blitt dypere og varmere, mindre ‘flat’ for å si det slik.
Det var altså duket for et velkomment gjensyn med tidligere tider i Oslo Konserthus i går. Vi er sikker på at musikerne også følte det slik og at for dem ble det et slags møte med tidligere tider og en tidligere dirigent som har betydd uendelig mye for orkesteret og norsk musikkliv.
Nå kan man riktignok si at Tsjaikovskij kan bli litt vel søt av og til. Hans musikk er ikke akkurat Bruckner for å si det slik. Vi minnes så godt at Simon Rattle i sin tid i Birmingham nektet å la Tsjaikovskij stå på programmet så lenge han var sjefsdirigent der. Nå får de en ny sjefsdirigent i Birmingham som nettopp viser seg å ha sin styrke i Tsjaikovskij.
Mye av symfoniens dramatiske partier ligger i annensatsen. Avgjort en stor prestasjon av orkester og dirigent å framføre denne store symfonien. Kanskje et kvart hode høyere enn sin lærer er unge Nelsons, men ellers er det mye likt. Trippingen på podiet og selv hårsveisen var så å si den samme. Morsomt! Andris Nelsons dirigerte symfonien imponerende uten partitur.
Konserten i går ble innledet med trompetkonserten Bridge av Rolf Martinsson framført av den eminente solisten Håkan Hardenberger. Det ble et sympatisk møte, ypperlig framført av den svenske verdensstjernen som hadde fått et krevende parti å bryne seg mot. Konserten har lange luftige buer og faller ikke ned i den sedvanlige fella med feite none-akkorder som dessverre er så vanlig i denne type musikk som inneholder klare blues-liknende passasjer.
En uvanlig konsert som brakte opp gode minner fra tidligere år. Absolutt noe å sette kryss i taket for!
