Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde, Tiden forlag, 240 s.
Dette kan virke som en fantasifortelling om mystiske hendelser på en Sydhavsøy på 1920-tallet. Men de ytre begivenhetene har funnet sted i virkeligheten. Det er skrevet bøker og laget filmer over det som angivelig skjedde på øya kalt Floreana i Galapagos-arkipelaget. Ida Hegazi Høyer beholder rammen i sin fortelling men tar seg ellers store friheter.
Carlo (i virkeligheten Friedrich) Ritter var lei av det siviliserte livet, trekker – i fortellingen – ut alle sine tenner og bosetter seg på en øde øy avsondret fra andre mennesker der han skulle leve i pakt med naturen og ikke spise kjøtt. Med det som utgangspunkt mente han å bli 140 år. Men alt er ikke så enkelt, selv på en tllsynelatende øde øy. Naturen selv vil gjerne ha et ord med i laget. Ikke bare naturen, det viser seg også at menneskene er seg selv nærmest – og verst. De invaderer øya og de dramatiske begivenhetene utvikler seg for fullt.
En side av denne fortellingen er en ren Robinson Crusoe-historie. Om hvordan man under primitive forhold skal dyrke mat og jakte på dyr og fugl samt finne vann og reise seg et sted å bo. Den ensomme mannens tilværelse blir brudt da de første andre menneskene ankommer øya. Fra da av og ut boka blir det et økende dramatisk crescendo i å vise hvor djevelske vi mennesker kan være mot hverandre. En liten flik Fluenes Herre-stemning hviler over disse sidene.
Det er en uvanlig bok med en historie som i sitt primitive utgangspunkt fengsler. Men etterhvert tar de ytre begivenhetene over. Forfatteren legger på de siste sidene inn et spektakulært vulkanutbrudd på naboøya.
Men som sagt, uvanlig og fengslende. Spenningskurven er riktig formet.
Thor Heyerdahl oppsøkte forøvrig denne øya senere på 1950-tallet under sin Påskeøya-ekspedisjon.
