Oslo Konserthus 6.9.2012 Franz Schubert: Symfoni nr. 3 D-dur, Mahler: Das Lied von der Erde, Oslo-Filharmonien, Nathalie Stutzmann – kontra-alt, Michael Weinius – tenor, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det stemte overhode ikke, det traff oss ikke. Konserten med Schubert-Mahler ble ikke den festaftenen vi hadde gledet oss til. Vi kom ut av konserten med en heller guffen følelse, i hvert fall for Mahlers del. Det eneste som ble sittende igjen var de gripende sluttlinjene i det sterkt personlige Avskjeds-diktet: for all evighet, evig…evig... Kveldens store lyspunkt var likevel en humørsprakende Schubert-symfoni, lett, lys og frodig i valsetakt.
Linjen Schubert-Mahler er forøvrig ikke vanskelig å se. Begge var romantikere og etterlot seg både sanger og symfonier. Men mens Schubert var en mester i det lille formatet, sprengte Mahler på den andre siden alle tenkelige former. Hans symfonier ble gigantiske og ruvende, ikke minst musikalsk.
Derfor var det i utgangspunktet en god ide å sette sammen Schubert med Mahlers Das Lied von der Erde – Jordas sang – som egentlig er komponistens niende symfoni. Vonde fornemmelser av hva som venter den som har skrevet sin niende symfoni gjorde at han ikke ville sette dette på papiret. I stedet ble det Das Lied von der Erde, en symfoni for tenor- og alt- (eller baryton)stemmer og orkester etter Hans Bethges Die chinesische Flöte. At det likevel senere ble en niende symfoni, vet vi jo. Das Lied von der Erde ble til i tid mellom den grensesprengende åttende symfonien og den niende symfonien og var som den sistnevnte et av verkene han ikke fikk oppleve å høre i sin livstid. Den var også skrevet i et år med mye motgang i Mahlers liv. Hans ene datter døde, han fikk sparken på statsoperaen i Wien og med sin hjertelidelse måtte han ha en forutanelse om hva som var i vente for ham selv.
Vennen Bruno Walter sa at dette var det mest personlige verket Mahler til da hadde skapt. I de kinesiske diktene hadde Mahler funnet et ekko for sine egne tanker om livet. Det ser vi jo også fordi den siste linjen i det avsluttende diktet Avskjedensom ender med ordene evig, evig er skrevet av Mahler selv.
I formen er dette verket overraskende til Mahler å være, moderat og nesten kammermusikalsk. Men spennet mellom de voldsomme uttrykkene – slik tenorsolisten og hornene i orkesteret innleder verket – og de stille, nesten kammermusikalske delene, er stort. Dette gjør det til et vanskelig verk å få grep om slik vi opplevde i går.
Det blir en ny framføring av dette verket i Bjørvika-operaen lørdag. Da håper vi det sitter bedre. Vi ønsker lykke til.
Og bare for å understreke nok en gang: framføringen av Schubert-symfonien var en fandenivoldsk humørbombe!
