Oslo Kammermusikkfestival Olav V’s Hall 15.8.2005 Bach: Suite nr 2 for solo cello, Torleif Thedéen
Verk av Dowland, Morley, Bellman m.fl. samt svenske folkesanger, Anna Emilsson – sang, Jakob Lindberg – lutt, cister
Det låt vakket og mykt inne i Oslos ‘Håkon’-hall, Olav Vs Hall på Akershus Festning. I denne kongelige hallen fra 1300-tallet lød spinkle og forsiktige toner fra cister og lutt av musikk som nesten var så gammel som hallen selv, foredratt med innlevelse og uten prangende utadvendt sangprakt. Dette er kammermusikkfestivalens styrke, den velger tid og program etter omstendighetene og lar musikken gli inn etter hvor man befinner seg. Opplevelsen blir stilt i sentrum, vi fornemmer å oppholde oss på virkelig i denne praktfulle kongshallen dette var på 1300-tallet, noe vi i sannelighet også var.
Men først hadde Torleif Thedéen sluppet til med celloen sin i Bachs andre cellosuite. Det var likesom veggene stemte i, for det virket som om de malte veggene fremdeles var dekket med tepper. Men det var nok treverket oppover mot hvelvingen og utøveren som ga oss denne fine og myke versjonen av fader Bachs danser. Torleif Thedéen er en av nabolandets toppcellister og underviser den kommende generasjon i cello-spill, noe en del av det frammøtte publikum tydelig vitnet om.
Programmet for konserten ble forøvrig mange doser Dowland og engelsk renessanse, samt svenske folkemelodier og et knippe Bellmann. Det var sympatisk å oppleve Anna Emilsson og Jakob Lindberg framføre denne musikken. Sistnevnte med sine klimprende sprø toner på lutt og førstnevnte med sin levende og innadvendte sang som hadde evnen til å bevege deg fordi styrken ble betydelig dempet og ikke utadvendt vokalkraft sto i sentrum.
Noe av denne musikken er blitt gjort kjent gjennom det ikke lille oppsvinget denne musikken har fått gjennom seksti- og syttitallets viserock-renessanse. Om dette ikke var helt Bert Jansch og John Renbourne fikk vi som ekstranummer Beatles‘ Blackbird og her fikk vi tydelig demonstrert at avstanden mellom engelsk 1600-talls musikk og dagens Paul McCartney ikke er så stor.
Men om konserten ga oss et lite glimt inn i en verden fra noen hundre år tilbake, ble vi raskt rykket tilbake til dagens militære og administrative stupiditet etter selve konserten. Kommandantskapet hadde ganske enkelt låst utgangsporten så publikum ble tvunget ut til enorme vandre- og leteturer nattestider i så og si stummende mørke inne på festningen før man endelig kunne finne veien ut. Om alle kom ut vites ikke, men her må vi sette fingeren på en meget stygg flekk som dessverre bidro til at kveldens opplevelse fikk seg noen alvorlige riper.
