Frid Ingulstad/Jens H. S. Nygaard: Flammer i hvitt, Orion Forlag. Sider: 215, Pris: 198
En spennende historie om skiløpersoldater, hat og kjærlighet i en norsk fjellbygd i Sør-Trøndelag fra 1718 til 1731. Usminket og usentimentalt,
nesten Snorre-kortfattede skildringer av groteske hendelser på krigsarenaen, har gjort “Flammer i hvitt” til spennende og historisk interessant lesning.
De fleste av oss kan tenke oss sånn nogenlunde hvorledes far, bestefar, og kanskje til en viss grad oldefar levet. Men hva er vi blitt fortalt hendte i Norge på 1700-tallet? Hva vet vi om dagliglivet på bygdene på denne tiden? Vi får selvsagt ikke et fullstendig svar på disse spørsmålene ved å lese denne romanen, men vi føler tip-tip-oldefars fortellerstemme i det fjerne fortelle oss hvordan han og sambygdningene opplevet sin hverdag.
Flintlåsgevær, skiskytterkonkurranser, overtro, karolinerhærens skjebne etter Karl 12s fall, sosiale rangstiger, religion, overlevelsesmetoder, barkebrød, ulvetrussel, selvmordsforsøk, slektsbånd, kjærlighet og kulde er stikkord for denne romanen.
Sondre Norheim er regnet av de fleste som mannen bak den moderne skisporten. Det er imidlertid funnet spor av ski i Norge så langt tilbake som for 4000 år siden, og i “Flammer i hvitt” beskrives skiskytterkonkurranser med store premier over hundre år før Norheims tid.
Til slutt må jeg dessverre trekke frem en irriterende feil, iallfall ville jeg blitt belønnet med røde streker dersom jeg i min skoletid hadde droppet alle ham-er i en stil. Idag er det visstnok tillatt, men det gjør ikke irritasjonen mindre. Les bare: “Da Hans var liten, hadde han fått en lasso i julegave av han.” Hva om Hans hadde fått en gave av en pike? Ville han da fått en gave av hun? Et sted må grensen for forenklingen/ødeleggelsen av det norske sprog gå!
Spenn skiene fast, følg sporene til nærmeste bokhandel, og la deg bli ført 275 år tilbake i tiden. Kanskje vil du oppdage at alt ikke var så mye bedre i gode gamle dager.
