På tur i marka for femti år siden

For femti år siden var denne boka en bestselger og en bok ‘alle måtte lese’. Nå foreligger den i opptrykk.

For å være helt ærlig: det er merkelig å lese dette. Selv om forlaget sier å ha foretatt justeringer som følge av tidens løp og av den grunn tatt ut en god del kapitler av den opprinnelige boka, gjenstår likevel inntrykket at dette er sørgelig utdatert. For oppdateringen er slett gjort eller ikke foretatt i det hele tatt. Vi leser at vi skal ta ‘bussen’ til Grorud for å gå den gamle Bergensveien – ikke ta T-banen til samme stopp og starte på den asfalterte veien så å si direkte fra perrongen. Vi kan likeledes følge beskrivelsen av en spennende ‘tur’ fra Trefoldighetskirken og helt opp til Blindern langs Ullevålsveien.

Det er også en side til som jeg synes er sterkt beklagelig. Forfattererens oppfatning av Oslo-marka, eller gjenutgivelsens, dreier seg for en stor del om Kroksmarka langt utover Ringerike. Østmarka som tross alt er den delen av marka som mesteparten av byens befolkning naturlig sokner til og som kanskje er den mest tur-brukte i dag, nevnes ikke med et ord selv om Sarabråten, den opprinnelige Heftyevillaen og Oslo-sossens utfartssted nr. en på andre del av 1800-tallet – nevnes med to ord i en setning i margen. Vi får trøste oss med at alle de illustrerte bøkene som alt finnes om Østmarka dermed skulle få en velkommen renessanse, som eksempelvis Sigurd Senjes klassiker.

Slike brølere drar ned det tross alt positive inntrykket av Marka-boka atskillig. For Christophersens tur-beskrivelser oppnår tross alt det som er det viktigste ved en slik bok: vekke interesse for naturen og komme seg ut i skog og mark.

Slikt ser jeg på som direkte sløvhet fra forlagets side og det gjør at jeg ikke får den fulle glede av boka til Christophersen som den kanskje fortjener og at jeg unødvendig lar meg irritere ved slike stadige klisjeer som at ‘heggen blomstrer og sprer sin liflige duft utover vannet‘. For det er mye spennende han forteller, særlig om eldre tider og plasser. Hans beskrivelser av alle husmannsplassene oppover i Holmenkollåsen og som vi har navnene igjen av i dag, er svært opplysende. Likeledes hans innføringer i gruveindustrien oppover i Hadelandsskogene og Mylla-traktene.

Mye av det han skrev om den gangen, om forfallet og det manglende ansvaret for kultur og natur har like mye gyldighet i dag, om ikke mer. Riktignok har vi fått en markagrense men den er stadig under angrep, ikke minst fra Christophersens ideologiske etterfølgere, nyliberalistene. Vi har også sett at offentlige myndigheter raserer gamle kulturveier og -minner under dekke av å lage framkommelige veier som eksempelvis ved skansene på Bakås der Furusetbøndene i sin tid stanset Karl den tolvtes dragoner. Friluftetatens vandaliseringer langs Alnaelva er slik sett et skrekkens eksempel der de høvler ned århundregamle kulturminner.

Men hovedinntrykket av denne boka må tross alt være svært positivt. Det står all ære til forlaget om denne nyutgivelsen.