Oslo Konserthus 3.12.2003 Wagner: Parsifal, Endrik Wottrich, Hedwig Fassbender, Carsten Stabell, Trond Halstein Moe, Knut Skram, Ole Jørgen Kristiansen, Den Norske Operas barnekor, Den Norske Operas kor og Oslo Domkor, Den Norske Operas orkester dir.: Olaf Henzold
Det var litt av en prøvelse, fem timer Wagner, attpåtil i konsertant form, og så å si uten sceniske virkemidler. Men det er i hvert fall én fordel med denne formen, en kommentar i går kveld gikk ut på at vi i hvert fall slapp de blekfete alderskomne sopranene og godt vomfylte tenorene som synger om sin ungdoms brunst.
Wagners musikk er sterk og mektig og det fikk til alt overmål føle i går kveld.
Parsifal var Wagners siste drama. Det bygger på gamle sagn og middelalderalderdiktning. Fortellingene om den hellige gral og ridderne rundt det runde bord har spredt seg vidt i vår kulturkrets. De toucher inn på legender som Robin Hood og har avstedkommet Monte Pyton-filmer.
Men i sin tilretteleggelse av Parsifal-legenden legger Wagner til rette for forsakelse og frelse. Det er ingen aldrende mann som skrev dette dramaet og komponerte musikken selv om historien forteller at han fikk hjelp av sin unge assistent Engelbert Humperdinck ved ferdigstillelsen av operaen på Sicilia på 1870-tallet.
Hvor mye og hva den senere så berømte operakomponist hjalp til med vet vi ikke. Hva som er sikkert er at dette er et Wagner-drama tvers igjennom. Musikken er kanskje ikke så spenstig og full av fresende bilder og assosiasjoner som i Nibelungen-ringen men den har en nesten sakral form som gjør at man lett får en assosiasjon av oratorium over dette verket.
Det er en av grunnene til at denne operaen oppføres mye rundt påsketider. Sisteakten er lagt opp til å finne sted på en langfredag, derav et av operaens høydepunkter, den såkalte ‘langfredagsmusikken’.
Dramaets noe fortettete form gjør at det også musikalsk egner seg godt til konsertante framføringer. Hva vi taper er ikke så mye tekstmaskinen, for musikken i seg selv er så sterk og talende at det byr ikke på vanskeligheter å følge med i hovedtrekkene i dramaets handling. Det vi kanskje lider sterkest av er de talende scenebildene under annenakten der det virkelig er liv over scenen.
Det var det også i går og seks blomsterpiker, blant dem noen av operaens fremste sangerinner som Toril Carlsen og Tone Kruse, ga liv og bevegelse som forføreriske ungnymfer. Denne akten var høydepunktet i gårsdagens framføring.
Men av solistene var det i første rekke gjestene som Endrik Wottrick ogHedwig Fassbender som gjorde sterkt inntrykk. De hadde så å si resten av annenakten til sin disposisjon og fikk vist sangkunst av beste merke i rollene som henholdsvis Parsifal og Kundry.
Men ros må også tildeles det sterke laget av egne krefter som vår hjemlige opera kunne by på. Her fikk vi en demonstrasjon av hvilke kvaliteter som bor i våre hjemlige mørkere stemmer, Carsten Stabell, Trond Halstein Moe, Knut Skram – på gjestevisitt! – og Ole Jørgen Kristiansen.
Carsten Stabell kan denne høsten se tilbake på en sterk Wagner-høst. Han har medvirket i den skotske nasjonaloperaens framføring av Nibelungen-ringen og her viste han hvilken eminent Wagner-sanger han er blitt.
Framføringen i går foregikk med arrangementer. Koret grupperte seg ofte som et kors i tribunen bak orkesteret. Effekten var svært virkningsfull, også fordi en del av koret var kledt i hvitt, andre i svart.
Først og fremst var denne framføringen en prestasjon som nesten kaller på de største superlativer fra idrettsspråket. Det var orkesteret med Olaf Henzold i spissen som bar denne framføringen. Imponerende, for selv etter fem timers spill kunne man ikke noe sted merke at konsentrasjonen var begynt å glippe.
Å sette seg ned i Oslo Konserthus og lytte til Wagner fra klokken seks til ti over elleve på kvelden er i seg selv en sterkt prøvelse. Det hadde nok en del vanlige publikummere ant på forhånd for det var påtakelig ikke helt fullt. Flere gikk til første pause men de av oss som ‘holdt ut’ fikk en sterk musikkopplevelse.
Om vi aldri så mye kan rose den innsatsen orkester, solister, kor og dirigent Olaf Henzold la for dagen må vi dessverre si at Oslo Konserthus’ holdning til fem timers Wagner er noe nær skandalløst. Det er naturlig at en blir både sulten og tørst i løpet av fem timer, langt mer enn på en vanlig konsert. Men her var det to jenter som skulle sørge for mat og drikke for publikum. Dette holdt jo selvsagt ikke og vi føler med dem som måtte si takk for seg etter første akt. De kunne jo sende billettregningen til Oslo Konserthus!
