Frogner kirke 18.3.2008 Mozart/Süssmayr: Requiem, Mozart: Ave Verum Corpus K618, Berit Solbakken Solset – sopran, Anna Einarsson – alt, Helge Rønning – tenor, Halvor Festervoll Melien – bass, Det Norske Kammerorkester, Det Norske Solistkor, dir.. Tönu Kaljuste
Påsken har for vår del stått i dødsmessenes tegn. Vi opplevde en gedigen framføring av Verdis Requiem sist torsdag og i går opplevde vi en inderlig framføring av Mozarts Requiem i Frogner kirke. Begge disse verkene står i en særklasse når det gjelder dødsmesser i musikkhistorien, for den saks skyld står de to også i særklasse som komponister.
Verdi skrev sitt verk på høyden av sin karriere. Hans store erfaring som operakomponist gjorde at han slo stort an med solister og kor, og rene operaarier trillet ut. Mozart skrev sin dødsmesse bokstavelig talt på sitt eget dødsleie. Det var det siste han skrev og han fikk heller ikke fullført det. Den siste delen av det – de tre siste delene og de siste ti minuttene – er komponert av hans elev Süssmayr som også ferdigstilte det. Mozart hadde holdt på med dette verket helt fra sommeren 1791 og fram til han døde i desember 1791 og Süssmayr fulgte komposisjonen etterhvert som den skred fram for mesteren skulle stadig prøve sin musikk for ham. Det var bare de to første delene på tilsammen syv minutter som Mozart hadde helt fullført med full instrumentering. Resten ble ‘snekret’ sammen av hans elev ved hjelp av skisser, ganske sikkert memorering og egne tillegg.
Når vi hører dette mektige verket må vi derfor ha klart for oss at det er Mozart vi hører, men at det er hans elev Süssmayr som har fullført det og delvis også komponert deler av det (slik Humperdinck gjorde det i Wagners Parsifal). Det er riktignok skjedd i mesterens ånd og selv om vi nok kan ane en smule fattigere uttrykk i verkets siste del, har Süssmayr likevel vært usedvanlig dyktig til å beholde mesterens tone og ånd hele veien.
Verkets viktigste del, den høyreiste og mektige Kyrie-fugen i begynnelsen, er fullt og helt Mozarts. Süssmayr gjentar også denne fugen helt mot slutten.
Det var derfor ikke uriktig å si at dette er Mozarts verk tvers igjennom. Süssmayrs tilstedeværelse når mesteren komponerte det og at de to stadig prøvde på deler av det og diskuterte det sammen overbeviser oss om at foreningen Süssmayr-Mozart var av den helt vellykkete sorten, noe vi omtrent aldri opplever.
Verket gjør også av med den lett antatte fordommen om at Mozart skrev lett og fort. Han brukte nesten et halvt år på å komponere det verket han likevel ikke rakk å bli ferdig med. Underveis rakk han å oppleve at hans Tryllefløyten ble urframført i slutten av september og satte Wien og all senere musikkhistorie på ende. Han skrev også i september La clemenza di Tito som ble urframført i Praha og den populære klarinettkonserten. Men selv om alle disse verkene hadde usedvanlig kort tid på seg til å bli virkeliggjort, balet han hele veien med sin dødsmesse som han hadde fått bestilling på av grev Walsegg zu Stupach.
Storslåtte katolske messer har aldri vært Mozarts fremste varemerke men med dette verket dukket han for alvor ned i musikkens og sjelens store dyp og anla en nesten Bach-lik utforming av det.
Om ikke annet sto omgivelsene godt til dette verket nå ved inngangen til påskehøytiden. Frogner kirke er et usedvanlig velegnet sted til å framføre slik storslagen musikk i. Klangen ble enorm i det store kirkerommet og bruken av kor og Mozarts tunge sørgmodige instrumentering bar usedvanlig godt uten at tonene løp sik-sak oppunder kirkerommets velvinger. Mozart hadde også vært bevisst i sin instrumentering. Hele tre tromboner foruten trompeter, pauker og dobbeltbesetning av fagotter og bassetthorn (forløperen for klarinetten) var tatt i bruk. Dette skaper en mørk og dyster stemning gjennom hele verket.
Solistene bruker han i vekselvirkning med koret og han tillegger dem ikke store og dels prangende solo-partiet som Verdi i sitt Requiem. De skal synge sammen og opptrer gjerne som kvartett i store deler av verket. Til denne framføringen var valgt ut hele tre av korets medlemmer til å ta solo-partiene, foruten den mer profesjonelle Helge Rønning som sang tenor-partiet. Av disse gjorde sopranen Berit Solbakken Solset et umiddelbart stort og sympatisk inntrykk. Lyst og vakkert la hun seg mellom de andre stemmene og bidro med skjønn sang. Også de andre solistene kom bra fra oppgaven, og vi må som sagt føye til at det var selve samsangen som var clouet ved denne framføringen.
Kirkens rom skapte plass for den enorme klangen som oppsto. Den var nesten guddommelig i enhver forstand. Dirigenten Tönu Kaljuste ledet framføringen på erfarent vis. Som ekstranummer lot han framføre en Lied for orkester – fioliner og celli/bass – og kor som han påsto var det siste Mozart skrev. Vi fikk ikke med oss hva den het utenom at Kaljustepå svensk kalte det Schluss og han mente at det kanskje også for første gang ble framført i Norge. Kunne det være fra den masonske kantaten Mozart skrev i november 1791?
Det ble en gripende og høytidsstemt framføring. Påsken er nå for alvor i gang med musikkverdens to mest ruvende dødsmesser syngende i oss.
