Oslo Konserthus 2.12.2004 Beethoven : Symfoni nr. 2, Saint-Saëns: Symfoni nr. 3 ”orgelsymfonien”
Oslo-filharmonien, Lars Notto Birkeland, orgel, Dirigent: Patrick Summers
Av og til har vi fått oss til å savne de virkelig store konsertene, ofte med navn som kunne være ukjente for oss. Det kunne være kvelder da vi kunne gå fra Konserthuset likesom i rus, musikken hadde løftet oss, det var et av de prosaisk sagt ‘vidunderlige’ øyeblikkene. Slik opplevde vi ofte Oslo-filharmonien før, kan vi mene å ha i erindringen. Eller var disse anledningene bare en bekreftelsen på orkesterets udiskutable elitestatus den gangen vi ikke var så vandt til å ha verdensberømtheter så nære oss?
Gårskvelden var en slik kveld. På programmet sto to symfonier, Beethovens andre og Saint-Saëns ‘orgelsymfoni’ som orkesteret gjorde en CD-innspilling av under Mariss Jansons.
Patrick Summers var for oss et helt nytt navn. Han er en av de nye unge amerikanske dirigentene. Tidligere har han blant assistert vår sjefsdirigent Andre Previn ved uroppførelsen av hans opera En sporvogn til begjær. I San Francisco leser vi om han. Det lot seg tydelig å lese i går at han jobber skikkelig med orkesteret. Sans for detaljer og med evne til å dra fram det storslåtte var noen av egenskapene vi festet oss ved.
Beethoven låt uvanlig tett og presist. Særlig gledet vi oss over den uvanlige store presisjonen i strykerbesetningen. Og ikke minst, den store flyten i Beethoven var noe som særmerkte framførelsen. Orkesterets evne til å få fram store øyeblikk i Beethovens symfonier har fortryllet oss før. Særlig har vi festet oss ved orkesteret framføring av den syvende symfonien. Nå kan de også føye den andre symfonien på den eksklusive listen.
Prakten fortryllet oss i orgelsymfonien etter pause. Her maktet Summerså få fram den helt store klangen. Atskillig hjelp fikk orkester og dirigent av en komponist som visste å skrive stort og hvilke virkemidler han skulle bruke for å få publikums oppmerksomhet i tale.
Lars Notto Birkeland på orgel gjorde sitt til å få fram denne symfonien i alle dens spektakulære former. Av og til litt under og bak orkesteret med lave knapt hørbare orgeltoner, andre ganger stort og grandiost. Og det låt!
Oslo-filharmoniens evne til å spille på de store klangfarger kom tydelig fram med denne framførelsen. En stor kveld!
