Leevi Madetohja: Pohjalaisia (Österbotningene)
Jorma Hynninen (Jussi), Ritva-Liisa Korhonen (Liisa), Raimo Sirkiä (Antti), Monica Groop (Maija)
Finsk Radios Symfoniorkester dir.: Jukka-Pekka Saraste Finlandia 3984-21440-2
Er det noe som kvalifiserer til betegnelsen nasjonalopera må det være denne, Madetojas Österbotningene, komponert ferdig i 1923. Tatt i betraktning den unike posisjon finsk musikkliv og samtidsopera har i verden i dag, sier det i grunnen alt at det bare er en av vår tids store ‘operaschlagere’, Kokkonens De Siste Frestelserna, som kan måle seg i hyppigere oppføringer ved finske scener.
Noe av grunnen er at Artturi Järviluomas teaterstykke som operaen bygger på, er et av de mest populære i Finland. Årsaken finner man i de nasjonalistiske og patriotiske elementene i handlingen. Store nabonasjoners undertrykkelse av den finske nasjon, Russland og Sverige, representeres her ved myndighetsrepresentanten, den stedlige lensmann som anvender flittig pisken for å tvinge kustus over lokalbefolkningen.
Folket vil leve som de har gjort med sine tradisjoner og skikker, gjerne feste og ha det gøy. Om dette innebærer noen knivstikk eller to er jo beklagelig, men noe man må ta med i beregningen.
Järviluoma har dramatisert en handling ut fra det dette. Typetegningen er klar og kjærligheten mellom de unge kvinnene og heltene – som helst sitter i fengsel, eller burde ha gjort det – har en framtredende plass. Stykket er et drama, for det hele ender ikke i lykkelige omstendigheter. Men de patriotiske følelser bibeholdes helt til slutten og med dette som teaterstykkets og operaens bærende ide, kan man i nasjonalismens og finskhetens navn si at det ender til det beste.
Österbotten er også begrepet for en konflikt finnene imellom. Det var herfra de finske gardene kom under borgerkrigen, og det er her man finner den svensktalende befolkningen. Madetoja hadde selv en bror som ble drept under borgerkrigen. Hans annen symfoni (1918) inneholder musikk som relaterer sterkt til striden mellom de røde og hvite.
Madetoja er den av Sibelius’ samtidige som kanskje nådde nærmest til den store mester. Han skrev tre symfonier men hans hovedverk er denne operaen. Det er ikke bare plottet som var en garanti for den store suksessen operaen har fått. Også musikken må ta sin del av ansvaret.
Madetoja benytter seg mange steder av finske folkemelodier som han samlet fra Österbotten de første årene dette århundret. Mange av disse melodiene fletter han inn i musikken til operaen og de har også en selvstendig plass til danseopptrinn. Uten tvil er disse folkelige elementene med på å gi operaen en nasjonal identitet.
Det er musikken som gjør dette til et renskåret verk. Det er lykkelig befridd for publikumesfrieri og klissete folklore, på tross av den utstrakte bruken av folkelige melodier. Det er en dramatisk opera holdt i Madetojas nøkterne senromantiske tonespråk. Effektene er få. Dette forklarer hvorfor det er blitt finnenes nasjonalopera. Det er ikke bare budskapet, ikke bare bruken av folkelige melodier – men også et musikalsk forløp som står godt på egne ben.
Musikken til operaen er samlet i en orkestersuite som første gang ble framført av Bergens-filharmonikerne i 1923, dvs. før operaen ble urframført (sånn sett kan vi si at vi har en liten flik av denne finske nasjonaloperaen – som de første som overhodet fikk høre musikken til den). Suiten fyller ut siste del av disse to CD’ene, men vi kunne gjerne være foruten. Det blir likesom smør på flesk når vi får servert musikken i etterkant – uten solister og kor. Suiten står godt på sine egne ben og det finnes uttallige innspillinger av den.
Det er finnenes fremste sangere som medvirker på denne innspillingen. Om du kanskje savner Matti Salminen og Karita Mattila, så fortvil ikke. Navn som Jorma Hynningen, Ritva-Liisa Korhonen, Raimo Sirkiä og Monica Groop tilhører alle den internasjonale elitedivisjonen. Kanskje virker sistnevnte noe stresset i noen av sine partier, men det er fremragende sanglig innsats fra noen av verdens – og finnenes – beste sangere i dag.
Jukka-Pekka Saraste leder Finland Radios Symfoniorkester. Da er man i hvert fall forvisset om at i bedre hender kan ikke finnenes nasjonalopera befinne seg. Opptaket bygger på en konsertant framføring, men det lar seg overhodet ikke merke at det er publikum til stede – utenom at innspillingen eier den varme, konsentrasjon og kompakthet som bare en levende framføring kan gi.
Om man i det hele tatt er interessert i hva som skjer i våre naboland, er denne operaen ikke til å komme utenom. Den er et uttrykk for kanskje noe av det viktigste som har skjedd på scenedramtikkens område i de nordiske land i dette århundret. Skaff deg den!
