Oslo Konserthus 26.5.2004 Ibsen/Grieg: Peer Gynt, Marita Kvarving Sølberg – Solveig, Itziar Martinez Galdos – Anitra, Trond Halstein Moe – Peer, Lise Fjeldstad – Mor Aase, Toralv Maurstad – Bøygen, Hanne Thorbjørnsen – Den Grønnkledte, Kjersti Reppe, Ingeborg Barstad, Charlotte Fresk – Tre seterjenter, Nils Økland – felespiller, Dagfinn Krogsrud – folkedanser,Den Norske Operas kor og orkester dir.: Olav Henzold, konsertregi: Toralv Maurstad, koreografisk assistanse: Tiril Andøl
En Peer Gynt med utropstegn etter. For dette var litt av en forestilling! Vel må tas med i betraktning at vi kjenner dette stykket ut og inn, og er sterkt fortrolig med hele musikken. Det er det eneste forbeholdet – om det er noen! – vi må ta med denne forestillingen.
Men om så var så skulle det kanskje slå ut den andre veien. For her gjorde forestillingen sterkt inntrykk, vi ble tatt med på en utrolig reise med sagnfiguren, Ibsens tekst og ikke minst Griegs musikk. Javisst så vi de famøse Maurstad-forestillingene på Nationaltheatret med Griegs samlete musikk til. Men selv om det var mer Peer Gynt-musikk til disse oppsetningene (i Operaens versjon er eksempelvis sangen med Tyven og Heleren utelatt), blir det tross alt noe annet når den framføres av et helt stort symfoniorkester med profesjonell korhjelp til.
For ikke å si det viktigste. I Konserthuset var det Griegs musikk med tillegg av Ibsens tekst som ble framført. Hovedvekten lå på selve musikken, forspillene og skiftmusikken. Man hoppet bokstavelig talt i teksten og tok bare med de tekstbrokkene av Ibsen som Grieg hadde skrevet musikk til.
For dette er en framføringsform som sitter. Det har sikkert vært gjort før, både i Norge og som vi også ser, stadig i andre land. For å si det helt nøkternt: Griegs musikk til eventyrdiktet om skranglefanten fra Gudbrandsdal er noe helt annet enn hva de forslitte to orkestersuitene skulle tilsi. Etter min mening er nattscenen med nøstene (Aske, skodde, støv for vinden) sterkere musikalsk enn den beskjedne plaseringen bak i stykket skulle tilsi. Det er en scene musikk som aldri kan la seg framføre uten et kor – nøstene – og med resitativet av den aldrende Peer. Men når vi først får den, ser vi hvor sterk musikken er.
Tilsvarende kan sies om scenen i Dovregubbens Hall. Også den får langt annen kraft i seg.
Derfor kan framføringer som denne også bidra til å kaste lys over komponisten mens han sto på sitt mest frodige og produktive. Det var på denne tiden, i begynnelsen av 1870-årene, han var opptatt med å skape sitt store prosjekt, nasjonaloperaen Olav Trygvasson med tekst av nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Men som diktere flest går det gjerne i rykk og napp og etter at Grieg hadde gjort en times musikk ut fra det han hadde mottatt fra dikteren, ble det en lengre pause. For å fylle tiden sa han ja til Ibsen om å påta seg litt ekstraarbeid ved siden av, skrive scenemusikk til hans nyskrevne dikt om Peer Gynt. Men det var venstrehåndsarbeid, understreker han. Han måtte nærmest ha noe å gjøre og syntes selv at en del av resultatet var “grufullt”. Blant annet stinket noe av musikken som “kumøkk”.
Så mente komponisten. Men ikke ettertiden. For nettopp Dovregubbens Hall ble noe av det mest spilte av Grieg. Og noen opera ble det heller ikke før Ragnar Søderlind og Den Norske Opera fullførte den over hundre år etter. Men det er en annen historie…
Den Norske Opera skal på gjestespill i Spania med denne forestillingen. Det er blitt en konsertforestilling med litt varsom regi, koreografi og kostymer til. På podiet sitter Operaens orkester, og denne gangen ser vi ikke bare bakhodene på noen få av dem, men hele orkesteret. Hovedrollen er deres, her er det musikken som skal klinge.
Men Bøygen kommer man ikke utenom. Og Toralv Maurstad – også i rollen som Bøygen – har lagt forsiktig regi til slik at scenene får et visst innhold. Også kostymer og koreografi er det blitt assistert med. Vi skulle bare ønske at man med enkle midler gikk et stykke videre. Projeksjoner på en skjerm bak orkesteret er relativt ukomplisert å få til, man behøver ikke bygge et helt scenebildet av den grunn. Det ville i hvert fall fungert langt bedre enn å la en følgekaster flakke over scenen av og til. Og kostymene bør være så virkelighetsnære at slips ikke sjenerer.
Men dette er bagateller. For i denne forestillingen er det så mye flott å få med seg. Først og fremst imponerer Trond Halstein Moe storveis i rollen som Peer. Bare et sted opptrer han som den operasangeren han i virkeligheten er. Som skuespiller gjør han et sterkt inntrykk. Både den gamle og den unge Per frramstilles med energi og trøkk. Han har da også fått hjelp til rollen at den mest erfarne Peer vi har i dag.
Og så er det ikke minst Lise Fjeldstad som gir denne konsertforestillingen stort løft og dramatisk tynge der hun opptrer i tredje akt med scenen til Mor Aases død.
Den unge lovende sopranen Marita Kvarving Sølberg synger i rollen som Solveig (bare sangene). Det er utrolig å tenke på at for hundre år siden måtte denne rollen bekles av en skuespiller! Klokkeklart og rent sang hun. Itziar Martinez Galdos fikk anledning til å legge på litt ekstra på i rollen som Anitra. Hun fikk vist noen dansetrinn som bar bud om noe ekstra.
Ros også til de tre seterjentene – Kjersti Reppe, Ingeborg Barstad ogCharlotte Fresk – det er ikke alltid at de musikalske utfordringene i Trond i Valfjeldet, Bård og Kåre løses like ubesværet.
Men først og fremst var dette Operaorkesterets og Olaf Henzolds forestilling!
