Penderecki: Symfoni nr. 3, Threnody for Hiroshimas ofre for 52 strykere, Fluorescences, De natura sonoris II
Polske nasjonale symfoniorkester (Katowice) dir.: Antoni Wit Naxos 8.554491
Verk fra minst to forskjellige epoker i komponistens Krzysztof Pendereckis virke utgjør denne CD’en. Hans Threnody for Hiroshimas ofre skrevet for 52 strykeinstrumenter er et av de mest sentrale verkene fra andre delen av forrige århundre. Det ble skrevet i 1960 og er foruten sin dramatiske tekst kjent for sine cluster-toner. Straks gjorde det furore, og den da 27-årige kompopnisten måtte finne seg i å stå i fremste rekke av tidens modernister.
Serien av cluster-toner er ekspressivt og kan oppfattes som en illustrasjon av tragedien i Hiroshimas, som tusener på tuseners klagesanger. Slik er det kanskje ment, men komponisten hadde opprinnelig en Cage-liknende tittel på stykket: 8’37. De 52 strykeinstrumentene spiller hver sin tone, og opplevelsen av dette stykket var sjokkartet for musikklivet i hele verden. Det ble også sterkt trendsettende for en hel generasjon komponister.
Men hva kom etterpå? Selv om Penderecki, som ofte er i Norge og dirigerer sine verk, mener å oppfatte seg som en stueren komponist som ikke spekualtivt utnytter den nye tids senromantiske søken, kan det likevel ikke slåes under at han på midten av 70-tallet beveget seg inn i et slags senromantisk landskap. Uten tvil var han påvirket av de ‘pene’ klangene.
Men da det han kaller ‘reaksjonen’ virkelig satte inn med den kolossale suksessen til Goreckis tredje symfoni på begynnelsen av 90-tallet, tverrvendte Penderecki igjen. Slik musikk var ikke til å bli tatt på alvor, sa han som egentlig var med på å gi senromantiske klanger en viss form for legitimet. Ifølge han var Goecki og liknende spekulative i sitt musikkspråk. I stedet ønsket Penderecki å knytte bånd mellom trasjonell musikk og modernismen, og dette er på en måte blitt en slags rettesnor for ham i komposisjonene på 90-tallet.
Her hører også hans tredje symfoni (1988-95) hjemme. Det er avgjort et av de større symfoniske verkene fra andre delen av forrige århundre. Det låner øre til hans romantiske og senromantiske forgjengere. De som har opplevd hans Threnody vil knapt tro dette er samme komponist.
Det kan man derimot tydelig fornemme i Flurosescences for orkester fra 1961 og De natura Sonoris II fra 1971. Særlig førstnevnte er klangorientert og søker mot yttergrensene av vårt klangbildet med bruk av uortodokse gjenstander av glass, tre og tinn samt en skrivemaskin.
Dette er en svært viktig CD. Den gir oss noen av de mest sentrale verkene til en av de store personlighetene for den andre delen av det forrige århundret. Bare innspillingen av Threnody alene gjør dette til et nødvendig innkjøp.
